– Det å være nede i dypet er vi faktisk ganske gode på.
Ordene tilhører seniorgeolog Harald Brekke i Oljedirektoratet. Han mener at Norge allerede er i god posisjon med det teknologiske både til å lete etter og å ta ut mineraler på havbunnen.
– Vi har litt flying start.
1000 milliarder kroner
Ett usikkerhetsmoment er lønnsomhet. Tall på 1000 milliarder kroner i mineraler har vært nevnt, men verken politikere, forskere eller aktører er ennå i stand til å spå omfanget av ressursene.
Samtidig kan mineraler fra havbunnen sette fart i det grønne skiftet, og lette trykket på omdiskutert gruvedrift på landjorden. Det er spådd at klimamålene vil firedoble mineralbehovet frem mot 2040. I tillegg kommer klimaavtrykket fra Kina sin metallprosesseringsindustri. Denne står for 85 prosent av sjeldne mineraler i verden, og henter i all hovedsak kraft fra et annet gruveprodukt: kull.
Etablert, norsk materiell
Norsk industri er allerede til stede på lete- og forsøksprosjekter som pågår i Stillehavet. På denne måten høster norske selskap miljøerfaring og kunnskap som kanskje ikke har kommet inn med morsmelken, oljen.
– En del av det utstyret vi allerede bruker på sokkelen, slik som survey-fartøy, blir hyret inn der nede forteller Brekke.
Et annet usikkerhetsmoment er om det i det hele tatt vil bli åpnet for leting eller videre utvinning.
– Veldig vanskelig å gi et tidsperspektiv! Om området faktisk blir åpnet vet jeg ikke. Det er en politisk prosess som må gå som den går, sier Brekke.
Om det åpnes, må det gjøres avtale med eier. Det er oljenæringen godt kjent med. Og eieren, det er staten.
Ettertraktede sulfider
På norsk sokkel er det sulfider fra vulkansk aktivitet som vekker størst interesse. Avsetningene kommer fra såkalte «svarte skorsteiner», eller røykere og ventiler om man vil. Ventilene er tidligere aktive geologiske rør, som har spydd opp varmt og surt vann – samt kobber, gull, sink, sølv, kobolt og andre verdifulle mineraler – fra jordens indre.
– Innholdet minner egentlig veldig om det vi finner i kobberårer på land.
De største verdiene vil ligge nær overflaten, forteller geologen. Selv om der fremdeles vil være mer å hente under havbunnen, er dette godt nytt både for leting og videre utvinning. Selv dypereliggende forekomster bekymrer lite.
– Hvis de finner noe interessant, tror jeg nok at teknologien vil klare å følge med på det, sier Brekke tørt.
200 nautiske mil
Brekke ble nylig innvalgt i Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrense. Det gjør at geologen sitter svært tett på finsiktingen av rettighetene. FN-kommisjonens mandat er nemlig å gi råd for hvor den ytterste grensen skal gå for den enkelte kyststats kontinentalsokkel.
– I juridisk forstand er kontinentalsokkelen det havbunnsområdet som er underlagt den enkelte kyststats nasjonale myndighet og strekker seg ut til dypere, internasjonalt farvann.
Norges kontinentalsokkel omfatter de grunne områdene i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, i tillegg til store deler av dyphavet rundt Jan Mayen og over mot Grønland. Yttergrensen for kontinentalsokkelen ble anbefalt i 2009, etter å ha blitt behandlet av Kontinentalsokkelkommisjonen i New York. I Norge ble den økonomiske sonen i 1977 satt til 200 nautiske mil, slik mange andre kyststater allerede hadde gjort.
Brekke er nå inne i sitt ellevte og siste år som medlem av Den tekniske og juridiske kommisjonen under Den internasjonale havbunnsmyndigheten. De siste tre årene har han som leder av kommisjonen hatt ansvaret for forvaltningen av mineralressursene i internasjonale havbunnsområder.
– Teknologien vil komme
Såkalte manganskorper vil også være interessant for norske interessenter. Heller ikke de mineralholdige skorpene ligger plagsomt dypt.
– De ligger som et lag på toppen av bart fjell, der de bygger seg opp.
Den tredje typen mineralforekomst, såkalte noduler, finnes i rikt monn i Stillehavet, men er ikke påvist i Norskehavet.
– Eller, en skal være forsiktig med å si «finnes ikke», ler Brekke.
Leteutstyret er nemlig også i sin barndom, og ikke alt lar seg lete opp før utstyr er utviklet videre. I dag brukes blant annet norske roboter nede i dypet, mens sensorikken gjerne kommer fra andre land.
– Hvis det først blir litt trykk på det, vil nok teknologien komme raskt.
Inntil videre er det langt frem før lønnsomhet kan vurderes. Selv om interessen er stor, er mange selskap avventende.
– Dersom man politisk beslutter å åpne områder for aktivitet, kan man begynne å legge til rette for det. I første omgang vil det nok da dreie seg om leteaktivitet, sier Brekke.
