Det sier Pedro A. Ribeiro, forsker ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen, og tilknyttet Senter for dyphavsforskning.

Pedro A. Ribeiro er forsker ved Universitetet i Bergen. Foto: UiB

På 3000 meters dyp kan landskapet fortone seg utdødd. Det er langt fra sannheten. Nå krever forskere lovfestet samarbeid med aktørene knyttet til mineralutvinning på norsk sokkel. Og aller helst utsatt letestart.

Krever samarbeid

I et høringsinnspill til konsekvensutredningen tar forskerne til orde for forsvarlig leteaktivitet. Det krever imidlertid fastlagt metodikk. Ribeiro er tydelig på at et solid vitenskapelig grunnlag kan eliminere usikkerhet og spekulasjoner.

– For å forstå miljøpåvirkninger av havbunnsgruvedrift, bør forskningsinstitusjoner og industri samarbeide og utveksle informasjon på en transparent måte, sier han til Kystens Næringsliv.

Senter for dyphavsforskning er på første året i det kompetansebyggende Eco-Safe Ridge Mining-prosjektet som henter 18 millioner kroner i støtte gjennom tre år, i all hovedsak fra Norges forskningsråd. Prosjektpartnere er UiB, Norce, UiS, Nioz, Equinor, GCE Ocean Technology, Norwegian oil and gas association, Loke Marine Minerals, Adepth Minerals og Aanderaa Data Instruments.

Slik ser Verdens naturfond for seg mineralutvinning på havbunnen. Forskere ønsker fakta, ikke spekulasjoner fra noen av sidene i stridstemaet. Foto: WWF

Forskning tar tid

Forskeren maner ikke bare til å lovfeste forskernes samarbeid med kommersielle aktører, men også til å utsette en eventuell leteåpning etter havbunnsmineraler frem til kunnskapsgrunnlaget er forbedret.

Forskning tar nemlig tid, forteller Ribeiro. Den tiden kan fort renne ut.

– Hvis det åpnes for leteaktivitet allerede i juli, er det ikke tid til verken å starte nye studier eller å prosessere nye data. Vi snakker ikke om et livsløp, men tid til uavhengig, grundig forskning må tillates.

Senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen er et nytt tilskudd til universitetsfloraen, og ble grunnlagt i 2021 med støtte fra den bergenske industrieieren Trond Mohn. Den tverrfaglig avdelingen tar mål av seg til å forstå «sammenhengen mellom geologiske, kjemiske og biologiske prosesser i de komplekse dyphavsmiljøene».

Ribeiro forteller at tilsvarende forskning fra andre ugjestmilde dyp forteller forskerne nok til å vite at det minste livet i dypet er viktig for livet i resten av havet. De vet bare på langt nær nok.

Det kan ligge mineraler som kobber, sink, kobolt, litium, sølv og gull verdt flere milliarder kroner på havbunnen vår. Men vi vet ikke nok om økosystemene i områdene, teknologien eller hva som vil bli sluppet ut i utvinningsprosessen. Foto: HI/Mareano

Må etableres en plan

– Det må etableres forskrifter også for letefase, både for hva som måles før en oppstart, og omfanget av overvåking og registrering av videre støy, støv, miljø under og etter at aktiviteten er opphørt.

Dette er problemstillinger det allerede forhandles om på internasjonalt nivå, og som bør innlemmes i den norske åpningsprosessen, mener forskeren.

– Områdene som er aktuelle for gruvedrift ser da ganske døde og golde ut?

– Marint liv avhenger både av dybde og av typen sjøbunn. Det vi kan se på 500 eller på 1000 meters dybde er ikke det samme som vi ser på 3000 meters dyp. Det er også stor forskjell på liv på aktive, varme kilder og andre områder av dyphavet. Men der er for all del mye liv.

Mineralutvinningen etter såkalte polymetalliske, eller flermetalliske sulfider vil foregå på nettopp mellom 2500 til 3000 meters dyp, forteller forskeren til Kystens Næringsliv. Samtidig vil gruvedriften etter manganskorpene utføres på undersjøiske fjellområder. Da er aktørene nede på mye grunnere dybder, med et helt andre organismer å forholde seg til.

Kart over områder aktuelle for mineralutvinning på norsk sokkel. Foto: OED

Viktig liv fra dypet

På Mohnsryggen mellom Jan Mayen og Bjørnøya finnes det såkalte svarte skorsteiner. Det er sulfider i grushaugene etter slike utdødde rør som kan være en lukrativ kilde til blant annet bly, sink, kobber, gull og sølv.

Også i de aktive, varme kildene finnes det viktig liv, forteller Ribeiro.

– Det er ikke bare metaller som forekommer der.

Dette livet finnes ikke andre steder. Det er både kilde til mat, men også symbiotisk med annet liv. Tenk på bakteriene vi mennesker er avhengige av for å fordøye mat, illustrerer han.

Om en bakterie kan virke både liten og overflødig, minner Ribeiro om at nettopp bakterier er viktig for næringsstoffene, både i kretsløpet, og for distribusjon av ikke-organiske elementer i havet. Bakterier på aktive kilder omdanner kjemikalier fra hydrotermiske væsker til næringsstoffer. Dette blir igjen mat til andre organismer.

– Det er viktig, ikke bare lokalt. Bakterier og andre små organismer nederst i næringskjeden er viktig for hele planeten.

Og det stopper ikke der. Mineralområdene kan potensielt være kilde for andre ressurser mennesker er på jakt etter. Ulike økosystemfunksjoner kan gi ressurser til vår fordel, om det er til medisinsk bruk eller kjemi til industri.

– Eller til og med klimaregulering. Dette er også områder der vi ennå vet lite.

Ribeiro minner om at også livet i havet er syklisk, og at en enkelt prøvetaking ikke nødvendigvis er representativ for resten av året. Vitenskapelig forskning tar tid. Eksempelvis tar et doktorgradsarbeid som omfatter forskningsarbeid typisk mellom tre og fire år.

– Fullstendig uenig!

– Grunnforskningsprosjekter krever vanligvis mellom tre og fem år, og i tillegg vil det være behov for fartøy, teknologi og utrusting av rene forskningstokt. En åpning i juli passer ikke inn.

Nå håper forskerne at myndighetene etablerer et lovfestet rammeverk for hvordan de kommersielle aktørene skal møte forskerne. Det vil samtidig kunne regulere hvilket omfang av informasjon og data som skal tilflyte vitenskapen.

– Vi har ennå ikke sett konkrete planer fra industrien for hvordan leting og utvinning skal foregå, og opplever egentlig at det hersker et visst hemmelighold.

Mangelen av spesifikke detaljer gjør at forskere ikke kan utvikle et godt risikorammeverk.

– I denne fasen må forskere være involvert, og vi må kunne gjennomføre de nødvendige studiene. Hvis ikke er det allerede for sent, tror Ribeiro.

Mens forskerne har etablert etiske retningslinjer til arbeid på havbunnen, er de samtidig klare på at en lignende tilnærming bør følges i en eventuell letefase. Det krever at et juridisk rammeverk er på plass i forkant.

– Dette rammeverket bør etablere et klart sett med regler og prosedyrer for letefasen, inkludert en beskrivelse av hva slags aktiviteter og metoder som er tillatt, og en definisjon av områder stengt for leting basert på bevaringskriterier.

Ribeiro reagerer på at det i denne fasen av åpningsprosessen «opplyses det at det ikke er behov for konsekvensutredning i letefasen, fordi det antas at miljøkonsekvensene ved leting vil være små».

– Dette er usikkert fordi påvirkningsnivået vil være sterkt avhengig av typen metoder som brukes i leting, sier han.

Ulikt alle andre steder

– Det marine livet er som sagt forskjellig. Det vi ser med øynene … og da bruker vi undervannskamera, selv om det hadde vært interessant å være med ned selv, ler forskeren.

Det forskerne ser er det yrende liv av svamper, fisk, ormer, snegler og kreps vi bare kjenner fra dyphavsmiljø. På 3000 meters dyp er det mye liv, men alt kan altså ikke ses med det blotte øyet.

– Det er et skjult økosystem, med mye bakterier og mange små organismer som også lever inne i selve sedimentene, og er ulikt det vi finner andre steder.

Selv om mennesket har satt fot på Månen og utstyr på Mars, er store deler av det såkalte dyphavet ennå uutforsket.

– Langt mindre enn de relativt grunne områdene oljeindustrien har jobbet på. Og vi snakker altså om en helt annen virkelighet, 800 kilometer fra land og 3000 meter ned, forteller Ribeiro.