Mot slutten for de oppfinnsomme hodene i Skuteviken

Lokalene er hjemsøkt. Uforklarlige hendelser og verktøy på vandring i et hundreårig maskinverksted har et navn. Eirik Andre Hanssen ler.

– Da er det Dangfart'en.

Problemløsere

«På gølvet» i første etasje henger lukten av smøreolje over en velpleid, om aldrende maskinpark.

Stemningen er lun, drøset går om store bedrifter med behov for bistand, om mekaniske pakninger og simmerringer, om den klassiske dykkerklokken, og om løsninger for ROV, ubåt og robot.

Hanssen har vært ansatt ved Nomek maskinverksted i 39 år. Sammen med makker og nykomling André Forland – 28 år i bergensbedriften – og ytterligere tre kolleger er han en liten, men vital brikke for en lang rekke bedrifter. Også langt utenfor det stille nabolaget i Skuteviken.

Et stikkord er problemløsning. Masseproduksjon er ikke tema.

Både Hanssen og Forland er tydelig stolte over det de skaper. Sistnevnte skrur på en større dreiebenk. Helst skulle han tegnet, konstruert og funnet opp.

– Det er ikke egentlig dette jeg vil holde på med.

Bygget er solgt

Ingen står klar til å overta.

– Alle i Bergen har vært innom her med utfordringer. Fra dampskipsredere til Bergen Engines, Forsvaret og Kongsberg Maritime, begynner han.

Kostbare kriser, maskinhavari, delemangel. Løsninger som ikke finnes. Prototyp og ingeniørarbeid med Petter Smart-stempel. Og ikke minst gullfuglen: stempelstangpakninger for dampmaskiner.

– Lekkasje var et problem med de gamle taupakningene. Vi laget mekaniske pakninger som tilpasset seg slitasje, skled inn og holdt tett. Markedsføring var unødvendig.

Bestillinger fra fjerne himmelstrøk lå i postkassen hver morgen, fra rederier som sikret seg i hver havn. Nomek maskinerte og leverte, fra før de fikk navn i 1923. Johannesen peker ned i en gulnet journal. Snirkleskrift, blekk og oljeflekker.

– A/S Den Norske Metallpakningsfabrikk & Vestlandske Kunst- og Metallstøperi. Intet mindre.

Videre drift ikke utelukket

Johannesen røper at han er «i dialog med noen» om mulig videre drift. Intet er avklart, intet navn nevnt.

– Nå er det lite tid igjen. Mange av maskinene er solgt eller på mellomlager, og etter sommeren står også de ansatte uten noe å gjøre. Jeg ønsket å starte prosessen tidlig, med håp om at det skulle løse seg for dem.

En større plansliper er solgt, og de to fresene i andre etasje følger med bygget.

– I første etasje skal det inn et arkitektfirma, og i andre etasje et musikkverksted.

Alternativet er Kina

På det lille kontoret i tredje etasje er papirer, dagbøker og korrespondanse på vei ut gjennom en tykkhudet, mannshøy pengeskapdør.

Regnskap og brev forteller at dampalderen trakk sitt siste sukk med kull på tampen av 1960-tallet, men også om et mylder av små, store og omfattende bedrifter med behov for enkeltdeler, spesialløsninger, prototyp eller nødhjelp på tradisjonsmekanikk – fra oppfinnsomme hoder.

– De kan ikke gå til Kina, som kanskje ikke forstår problemet. Alternativet blir å hive utstyret og kjøpe ferdige løsninger fra Østen. Slik er det blitt. Dessverre, sier Johannesen.

Fortvilte kunder

Johannesen eier det som i dag heter Nomek sammen med konen og to sønner. Han er kritisk til at det ikke satses mer på selvforsyning i Norge.

– Ikke engang på mat; dette er jo del av et større bilde.

Og apropos mat.

– Han på krydderfabrikken Hindu kommer ofte løpende i hvit frakk: «Denne knakk, dere må fikse».

Nomek-sjefen ymter om en fortvilet kunde. Det finnes ikke andre å gå til.

Også faren fikk oppleve konkurransen fra Østen. Nomek produserte i sin tid brannslangedyser for dieselmaskinrom. Ingeniørkunst med tykk stråle og tåke, produsert etter høy, norsk standard.

– Vi laget mange hundre av de, før noe billig fra Kina plutselig var bra nok. Da var det slutt.

Samme skjebne møtte de solide dreiebenkene som ble produsert under eget merke.

– På de amerikanske var tannhjulene laget i zink og billige, men i dårlig kvalitet.

Aldri delt

Nomek drar linjer tilbake til 1918, og et delt eierskap som gradvis gikk over i hendene på en tidligere lærling. Den ansatte var Johannesens far, Sigurd.

– 50/50-eierskap har aldri fungert over tid, det sier jeg til alle som vil høre. Det fungerer ikke.

Uenigheter og kontantbehov eierne imellom ga samtidig muligheter for faren. I 1977 hadde Helge en fersk sivilingeniørtittel med i studiebagasjen fra USA, samtidig som familien kjøpte ut den siste aksjonæren.

Navnet ble forkortet til Nomek i 1984, og forlenget til Nomek Maskinverksted AS ti år senere. Da ble det skilt ut fra metallpakningsdelen, og metallstøperiet lagt ned.

Sofus Madsen

Støperiet hadde tjent byens kunstnere godt, og kanskje spesielt billedhoggeren Sofus Madsen. Et av verkene var den tre meter høye, ikoniske Merkur-statuen på det funksjonalistiske varehuset Sundt.

– På 1980-tallet ønsket vi heller å satse på spesialløsninger for kunder.

Ett oppdrag kom fra Sjøforsvaret, på Kobben-ubåtene. Tetningsflaten rundt akslingene som åpnet torpedolukene hadde stadig lekkasje og måtte sveises. Flaten måtte være helt plan, og utfordringen var sliping.

Problemløser André ble satt på saken.

– Jeg tenkte ut en slipemaskin som samtidig roterte rundt sin egen akse.

Mens Forland forteller sliper Hanssen pumpeskovler for Kongsberg Maritime, slik han også gjør med ventilvippearmer for Bergen Engines.

– Det er kritiske og nøyaktige mål, og her vi har en spesiell plansliper med jigg. Det har ikke de.

Dangfart igjen

Hanssen og Forland blar gjennom endeløse mapper på en datamaskin. Hver enkelt med bilder av arbeid utført, hvert navn en kunde. Noen ukjente, enkelte utenlandske. De fleste profilerte bergensnavn.

– Reservedeler, reparasjoner og spesialløsninger. Alternativ finnes knapt, sier Hanssen.

– Det har faktisk bodd en Dangfart her, rundt århundreskiftet.

To etasjer over står Helge Misje Johannesen med farens dagbok i hendene. Den forteller om både hverdag og dramatikk. Eksplosjonen i 1944 raserte både Bergen og verkstedet, og har sitt helt eget kapittel.

Han lukker boken.

– Det er mye som må ut nå.