– På 1970-tallet var det tight race mellom den typen vindturbiner du ser over alt i dag, og såkalte vertikalakseturbiner. Du vet kanskje hvilket konsept som tapte?

Johan Sandberg er fersk administrerende direktør i svenske SeaTwirl og uttalt tilhenger av det han omtaler som «store, ukonvensjonelle tanker».

– Dette må til om vi skal klare klimakrisen. Ved å bli med i dette selskapet håper jeg å leve opp til den uttalelsen, sier han til Kystens næringsliv.

SeaTwirl S2 vindkraftpark på natten. Foto: SeaTwirl

Tenk Musk!

– Det er litt kontroversielt, dette her. Samtidig er jeg bestemt på at om SeaTwirl, Sverige eller eksempelvis norsk industri skal ta en posisjon i havvind, må det tenkes utenfor boksen og med disruptive løsninger. Tenk Musk! Vi kan ikke vinne på å konkurrere på pris med konvensjonelle løsninger.

I januar ble siste hindringen for å få testet selskapets karakteristiske vindturbin S2x ved Marin Energi Testsenter ved Bokn i Rogaland fjernet. To norske underleverandører er allerede koblet på prosjektet.

– Nå er ambisjonen å finne en partner som vil bruke turbinen, tilpasse og teste ved MET-senteret. Da kan vi ta det videre opp og ut, samtidig som vi tester og lærer, sier Sandberg.

Kan endelig starte på piloten

I Norge har så langt både en klage og en pandemi kostet innovatørene verdifull tid.

– Klageprosessen har skapt usikkerhet om tidsplanen for S2x, som er et kapitalkrevende prosjekt med lang realiseringsperiode. Utfallet av klagesaken gir oss arbeidsro til å planlegge installasjonen av S2x, uttalte teknisk direktør Jonas Boström til Kystens Næringsliv i januar.

Da var turbin-konseptet aktuell for både Utsira Nord og Trollvind, i tillegg til mindre energikrevende operasjoner.

– Vi har en aggressiv plan for utvikling, men kan endelig begynne med en pilotinstallasjon på én megawatt, sier Sandberg.

SeaTwirl S1 under rotasjon. Foto: SeaTwirl

SeaTwirl ble grunnlagt i 2012 og har for lengst testet badevannet. Første prototyp ble installert i Lysekil i Sverige allerede i 2015. Det ga nok tro i markedet til børsnotering året etter.

Sandberg er kanskje en nykomling i SeaTwirl, men er tilsvarende langreist i havvind. Helt siden StatoilHydro installerte Hywind Demo i 2009 har han jobbet med flytende havvind, og i mange år dreide i jobben i DNV seg rundt integrasjon av havvind mot oljeindustrien, blant annet trykkstøtte i prosjektet Winwin.

I 2013 var han ansvarlig for den aller første standarden for flytende vind, og han har hatt lederstillinger i Aker-konsernets vindsatsinger før han i år gikk over til SeaTwirl.

Johan Sandberg og senior teknisk rådgiver Eric Lorentzon. I dag har selskapet 18 fast ansatte, i tillegg til fire konsulenter. Foto: Ketil Svendsen

Trollvind parkert

Mens Kystens Næringsliv intervjuer Sandberg, har Equinor akkurat sluppet nyheten om at konseptet Trollvind, som hadde tatt mål av seg til å kunne elektrifisere sokkelen, ble lagt i skuffen.

– Det bekrefter redselen jeg har hatt en stund, at flytende havvind sliter mer enn man tør tenke, spesielt i Norge. Høye renter, stålpriser og ressursmangel krever at man må tenke nøye gjennom løsningene, mener Sandberg.

Timingen for SeaTwirl sitt konsept kan derfor være god, tror han.

– Vi tror at en vertikalakset turbin krever mindre stål, kanskje så lite som halvparten av en konvensjonelt bygget turbin.

Det betyr for S2x rundt 200 tonn stål for hver installert megawatt. Utformingen gjør i tillegg at også konstruksjonstid vil bli langt kortere.

Med generatorhuset nær havoverflaten – og ikke nær 200 meter opp i luften – vil kravet til dyre, spesialbygde fartøy dessuten være nær fraværende. Og vedlikehold tilsvarende enklere og rimeligere.

De ulike komponentene i SeaTwirl sin løsning. Foto: SeaTwirl

– Skal du bygge de fem til ti vindturbinene som kreves for å drifte et oljefelt, vil du i dag ha problemer med å skaffe et dedikert kranfartøy for å rekke opp til nacellen [turbinhuset, red.anm.]. Det er en ikke uviktig del av prisbildet, sier Sandberg.

Nylig inngikk selskapet en intensjonsavtale med Havfram-selskapet Kontiki Winds i Stavanger, nettopp med mindre havvindløsninger som sentralt punkt. Det åpner opp for markeder også internasjonalt.

Skal produseres ved Westcon i Florø

Selv om de lange rotorbladene blir produsert i Uddevalla, en liten kjøretur unna göteborgselskapets hovedkvarter, skal stålkonstruksjonen og flyteelementene produseres i Norge.

– Hvorfor norsk industri? Blant annet fordi det skal monteres og installeres i Norge. I pilotfasen er det riktig å ha produksjonen relativt nært, mener Sandberg.

Westcon Yards Florø. Foto: Westcon

Valget falt på Westcon Yards i Florø, som skal produsere understell til de første installasjonene. Full sammenstilling skal skje ved Dommersnes Industriområde i Vindafjord kommune.

Et mindre verft har flere fordeler slik Sandberg ser det, selv om en fremtidig storskalaproduksjon kan by på utfordringer.

– Det betyr ikke at alt nødvendigvis må gjøre i utlandet, sier Sandberg.

Han tror at norsk spisskompetanse for eksempel kan gi overordnet ansvar for å sette ut deler av oppdraget til lavkostland, og at montering og installasjon kan utføres lokalt.

Jørgen Jorde er avdelingsleder for grønn og bærekraftig teknologi i Westcon Yards, og har jobbet tett på SeaTwirl sitt team.

Jørgen Jorde er avdelingsleder for grønn og bærekraftig teknologi i Westcon Yards. Foto: Westcon

– Vi skal produsere en god del større komponenter, og skal sammen med Haakonsen marine i Skudenes også utføre leveranse og installasjon av ankersystemet, og til slutt installasjon av SeaTwirl.

Oppdraget for svenskene inkluderer fabrikasjon frem til sammenstilling og up-ending ved Dommersnes næringsområde, som Westcon eier sammen med Vindafjord kommune.

Arbeidet på flytedelen omfatter også akslingen, i form av et monopile-tårn, og det er verftets subsea-avdeling i Florø som skal utføre sveisearbeidet.

– Dette er en type høykvalitetsveis som vanligvis blir gjort innen subsea, forteller Jorde, som synes at konseptet både er spennende og fremtidsrettet.

– Det har i seg alle de elementene alle ser etter nå. Tunge komponenter ligger tilgjengelig og lavt nede, heller enn på toppen av en høy og slank konstruksjon.

Jorde mener at bruken av standardkomponenter også kan ha store fordeler.

– Du slipper unna leveringsskvisen bransjen opplever. Samtidig er det slik at jo mer som standardiseres, jo mer kan automatiseres. Det gir igjen et stort konkurransefortrinn for norsk industri, som er gode på dette.

30 år i skuffen

– Hva gjør at et konsept som tapte kampen på land for 30 år siden nå hentes frem igjen?

– Først og fremst fordi både premiss og teknologi har endret seg, sier Sandberg, som også peker på at de fundamentale prinsippene rundt teknologien som i dag er på vei ut på havvindfeltet har endret seg lite siden den var cutting edge i form av landbasert vind.

En av utfordringene med vertikalakseturbiner, ut over noe lavere ytelse, har vært den store belastningen på kulelageret i bunn.

Test av prototyp P3. Foto: SeaTwirl

– Det er voldsomme krefter. I den tiden var det imidlertid snakk om turbiner på land. I en flytende konstruksjon der også aksen roterer, blir det ikke særlig belastning vertikalt.

Han trekker parallell til fremveksten og frafallet av elektriske biler etter første verdenskrig, der moderne teknologi har gjort den tapende løsningen til vinner. Nå må bare testturbinen komme på plass utenfor Bokn. Det er nemlig fremdeles en vei å gå, gjennom testing og utprøving.

– Teknologien må selvfølgelig ettergås, men potensialet er stort.

Ikke med på størrelseskappløpet

En annen faktor i SeaTwirls favør er at havturbinene ikke skal følge samme høydekappløp som resten av havvindindustrien.

– Der er en etterspørsel etter mindre havvindløsninger, fra olje- og gassindustrien, men også fra havbruk og andre lokale energiforbrukere.

Sandberg ønsker i prosessen å finne lønnsom bruk av løsningen.

– For det er ikke til å komme forbi at flytende havvind er dyrere enn landstrøm der det er tilgjengelig.

– Dere signerte nettopp avtale med en havvindaktør. Strømmer investorene til?

– Vi har flere interessenter. Nå står imidlertid testinstallasjonen for døren, og utvikling av produksjonsløsninger for understrukturen vil ta rundt et år. Når alt er på plass, er planen å selge strøm til markedet, forteller Sandberg.

Frem til den tid har selskapet knyttet til seg et advisory board, med det Sandberg kaller «gamlinger i gamet».

– Blant andre en av de største havvindlegendene, Finn Gunnar Nielsen, Hywinds far. Om de ikke er enige i alt, så er gir det tilgang til en utrolig kompetanse og stor troverdighet til konseptet. De var der da det smalt, sier Sandberg.