Vet du forskjell på torsk og skrei? Det er ikke så sikkert ...
Nå fisket etter skrei åpnes i torskens gyteområde er det etter grønt lys fra forskere. Og en brødbakemaskin.
Fra kontoret på Havforskningsinstituttet har Geir Dahle utsikt inn mot Bergen sentrum, et blikk ned mot oppdragsgiver Fiskeridirektoratet, og kontroll på kysttorskens gyteområde i nord.
Det er nemlig Geir som styrer Henningsværboksen. Da vi snakket med litt tidligere, var han usikker på hvor både skrei og kysttorsk var blitt av.
– Denne gangen har ikke Bring gjort jobben sin, mente professoren og seniorforskeren ved Havforskningsinstituttet.
Nær 200 individprøver var blitt sendt fra Svolvær. Ingen hadde nådd Bergen.
Sårbar kysttorsk
Det er Fiskeridirektoratet sine prøver og Havforskningsinstituttet sine analyser som gir klarsignalet.
Nye metoder gir raskere svar
Det springende punktet er hvor stor andel av skrei som har kommet til, slik at kysttorsken ikke blir oppfisket. I dag settes grensen ved 70 prosent.
Tidligere måtte teknisk utstyr stasjoneres i Svolvær, og forskerne måtte være på plass ved mottaket. I de første årene med DNA-testing tok prosessen lang tid.
Enklere liv med polymerasekjedereaksjon
Siden 2010 er det inspektørene, og ikke forskerne, som drar ut til mottakene for å hente tilfeldige prøver fra fangst.
– Vi løser opp det tilsendte vevet, og den interessante biten av DNA-et får vi tak igjennom en maskinell prosess, sier Dahle.
– Det er en metode der du ved hjelp av variabel temperatur kan kopiere opp den delen av DNA-et du er interessert i.
Små rusk gir viktige svar
– Nå man tar bilder av forskere, så er de alltid i lang, hvit frakk. Du får ikke meg i lang frakk, ler forskeren.
Han er lunt antrukket i t-skjorte og fleece-vest, i kontrast til laborantene og de andre forskerne på Havforskningsinstituttets lab. De er kledd i påbudte, lange frakker.
Dahle peker på et brett med bitte små reagensrør. I bunnen av hvert glass ser vi et lite rusk. Hvert rusk er fra en torsk levert over ripen fra «Kjartan K», en sjark fra Liland innerst i Austnesfjorden.
Finneklipp og vevsprøver
– Vår oppgave er å bestemme andelen av kysttorsk i prøvene, sier forskeren.
Brettet fremfor oss er prøver fra 96 individer, tatt 11. februar. Det er dette brettet som forsvant i posten, og gjorde at de offisielle testene ble gjort på nye prøver. Vanligvis er prøvene tilgjengelige på laboratoriet dagen etter prøvetaking.
– Prøvene er uansett ikke ferskvare, beroliger forskeren.
– Men jeg ble litt overrasket over at metoden for innsamling fungerte.
Når inspektørene tar prøver, klipper de en bit av en finne. På laboratoriet blir bitene lagt på sprit. Det er dette som stopper videre forurensning av prøvene. Fra hvert finneklipp tas en liten vevsprøve, og resten skal være opp til postverket.
– Enkel prosess
Natriumhydroksid tilsvarende en natrontablett i 200 milliliter vann, litt stabiliserende EDTA, og varmebehandling. Det er dette som lurer DNA-et ut av cellene.
– Du kunne egentlig drikke dette her, lokker Dahle.
Hver av prøvene får 75 mikroliter av miksturen, og varmes opp til 95 grader celsius i en halvtime. Denne prosessen sprenger celleveggene, og ødelegger enzymene i cellen.
– Da har vi frigitt DNA-et, forteller forskeren.
Viktig prøvetaking
Fra 2007, da prøvetakingen startet, var det lite skrei i Henningsværboksen. Prøver ble analysert flere ganger ukentlig, og det var ikke før i 2011 at skreiandelen gikk opp og boksen ble åpnet for en kort periode.
Etter 2014 ble prøvetakingen redusert, og det ble bare tatt prøver opp mot åpning, i tillegg til en prøve i slutten av sesongen. Skreien kommer tidligere inn, og andelen holder seg høyt hele sesongen. Kvotene er også øket.
Ved et fiske hvor det bare er 10 prosent skrei, ville kysttorsken raskt blitt rensket ut, illustrerer Dahle. Han understreker at reguleringen fremdeles er viktig.
På Havforskningsinstituttets «kopirom»
– Vi tilsetter spesifikke primere ... jeg pleier å kalle det fiskekroker, sier Dahle.
PCR-maskinene tar temperaturene opp og ned i sykluser. Temperaturer på 95, 56 og 82 grader gjentas mange ganger.
– DNA består vanligvis av doble tråder. De er vanskelig å hente noe ut av, og var det vi satt med tidligere, forteller han.
To typer primere
På 95 grader splittes dobbelttråden i to DNA-tråder. Når temperaturen blir senket til 56 grader, passer det med «fiskekroken», de spesielle primerne. Primerne fester seg til en spesifikk bit DNA, og det finnes forskjellige typer primere alt etter hvilken DNA-del forskerne vil hente ut.
I dette tilfellet brukes to typer primere. Dahle røper at det hentes ut litt ekstra, til annen forskning.
Hjertet i laboratoriet
Når PCR-oppkopieringen er ferdig med noen milliarder nye DNA fordelt på 96 separate prøver, går turen rundt et nytt hjørne i laben, og en litt større maskin. Dahle flytter litt på to laboranter.
– Dette er hjertet i laboratoriet, forteller han.
Hjertet er en stor kloss, en såkalt sekvenseringsmaskin som ved hjelp av lyset fra en laser identifiserer og registrerer hver enkelt DNA-bit.
Prøvenes fysiske liv er ved veis ende.
B for skrei
96 ulike individer vises på en dataskjerm, som et spekter av farger. Dahle bytter om til grafevisning.
Resten er opp til regneark og statistikk.
Professor Dahle leter frem prøvene fra 11. februar, og peker videre:
– 77,93 prosent skrei, med en feilmargin på mellom fem og ti prosent.
En prøve fra dagen etter viser 81,7 prosent innblanding av skrei. Begge trygt over de 70 prosentene Fiskeridirektoratet har satt som grense før Henningsværboksen åpnes opp for fiske med båter over 11 meter.
To uker til Møre
Torsken gyter på Møre også, og Dahle forteller at dataene han sitter på tyder på at skreien bruker rundt to uker på turen ned dit.
– I dag tester vi ikke lenger på Mørekysten, sier Geir Dahle.