– Hva kan vi lære av historien om krigsseilerne?

Historiker Bjørn Tore Rosendahl mener det er fare for at vi ikke lærer av historien når det nå skal bestemmes hva sjøfolks rolle i en krigssituasjon blir.

Bjørn Tore Rosendahl. Historiker PhD og leder av Norsk senter for krigsseilerhistorie.
Bjørn Tore Rosendahl. Historiker PhD og leder av Norsk senter for krigsseilerhistorie.Foto: Arkivet freds- og menneskerettighetssenter
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Kan dagens sjøfolk bli morgendagens krigsseilere? Hvilke konsekvenser får i så fall dette for sjøfolkene?

Dette er betimelige spørsmål som har kommet i kjølvannet av regjeringens forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven.

Hensikten med lovendringene er å regulere hvordan det sivile arbeidslivet kan brukes av Forsvaret i tilfelle av sikkerhetspolitiske kriser og krig.

Et annet spørsmål som trekkes fram i dagens debatt er usikkerheten rundt de mange utenlandske sjøfolk om bord i norske skip, og hvordan disse vil reagere i tilfelle krig.

Er mest utsatt

Sjøfolkene var den sivile yrkesgruppen som var mest utsatt forrige gang landet vårt var i krig.

Om bord på verdens fjerde største handelsflåte sto krigsseilerne for Norges viktigste bidrag til de alliertes seier. Fortsatt er Norge en betydelig maritim nasjon.

Ifølge SSB var det i alt 1603 skip i den norske handelsflåten ved inngangen til 2022.

Derfor er det overraskende at endringene i sivilbeskyttelsesloven ikke nevner sjøfolkene eksplisitt. I tillegg reiser lovforslaget mange uavklarte spørsmål knyttet til bruk av sivile sjøfolk i krig, noe blant annet Kystens Næringsliv har satt søkelys på.

En indikasjon på at krigsseilernes historie ikke ble ansett som relevant å trekke inn da ny lov skulle utarbeides, er listen over høringsinstansene.

Blant nærmere 400 etater, organisasjoner, foreninger og lag som ble invitert til å si sin mening om lovutkastet, var det ingen som hadde krigshistorie som sitt fagfelt.

Heldigvis var historiebevisstheten til stede hos Norsk Sjømannsforbund, som bidro til at regjeringen i august startet dialog om sikkerhet og beredskap med maritime næringer og organisasjoner.

Andre verdenskrig gir ingen fasit for hvordan vi skal handle i framtiden, men erfaringene herfra er likevel viktige å ta i betraktning når nye kriger og kriser truer.

Hva kan vi lære av historien om krigsseilerne som er relevant i denne sammenhengen? Her er noen forslag, basert på senere års forskning:

Er sivile

Sjøfolk på handelsskip er i utgangspunktet sivile, og de skal derfor i henhold til folkeretten og krigens regler gis beskyttelse som ikke-stridende.

Realitetene under andre verdenskrig viste at dette ikke var så enkelt, noe også myndighetene var klar over selv. Den norske ambassaden i Washington måtte spørre regjeringen i London om svaret, da amerikansk UD i 1943 lurte på om de norske sjøfolkene var å anse som en del av de væpnede styrkene.

Og da en oversikt over norsk arbeidskraft skulle lages, ble sjøfolkene plassert i en kategori for seg selv; verken som militært eller sivilt arbeid.

I statistikker kunne forskjellen på sivil og militær anses som en detalj, mens for sjøfolkene på skipene som seilte i krig kunne hvordan fienden klassifiserte dem bety forskjellen på liv og død.

Skipene mistet sine våpen

Det som særlig stilte sjøfolkene i denne situasjonen var bevæpningen av skipene og den generelle militariseringen av de i utgangspunktet sivile skipene.

Dermed ble grensene uklare mellom hva som var krigsskip og handelsskip. Sommeren 1940 streiket mange norske sjøfolk for å få maskingevær og kanoner installert på skipene.

På noen skip ble våpnene bemannet av soldater i uniform, andre av de sivile sjøfolkene selv. Hvor langt selvforsvarsretten gikk innenfor krigens regler var det ingen klare grenser for.

Militariseringen skjedde også gjennom å male skipene grå og seile i militært beskyttede konvoier.

Dilemmaet var at alle disse tiltakene ga økt beskyttelse og muligheten til å forsvare seg, men samtidig ble skipene mer utsatt for angrep uten varsel.

Ved å studere fortidens erfaringer kan det hjelpe oss til å unngå å gjenta gamle feil.
Etter krigen konkluderte Forsvarskommisjonen av 1946 at det trengtes internasjonale regler på retten til selvforsvar for handelsskip. Det blir i dag aktualisert i spørsmålet om sjøfolk kan forsvare seg mot droner.

Ifølge Kystens Næringsliv, skal nå Forsvarsdepartementet utrede det såkalte distinksjonsprinsippet, som skiller militære fra sivile som lovlige mål i krig.

Her trengs det imidlertid en internasjonal konsensus om reglene.

Det vil ikke hjelpe sjøfolkene at norske myndigheter anser dem som ikke-stridende, dersom fienden er uenig. Det viser erfaringene tilbake til andre verdenskrig.

Britene instruerte da norske kapteiner om å ikke loggføre bruk av våpen mot tyske fly. Frykten var i tilfelle fienden skulle få vite om dette, hvis skip og mannskap senere ble tatt til fange.

Aller viktigst er det at sivile sjøfolk må unngå å komme i en situasjon hvor bruk av våpen gjør at de blir å anse som illegale stridende, uten den beskyttelsen som soldater i uniform har gjennom Genèvekonvensjonene.

Arbeidsplikt

En av hensiktene med sivilbeskyttelsesloven er å ha hjemmel til å kunne iverksette arbeidsplikt for sivile yrkesgrupper. Arbeidsplikten var helt avgjørende for at den norske handelsflåten klarte å bemanne de rundt tusen skipene som seilte for de allierte 1940–45.

Underbetalte kinesiske sjøfolk førte til noe uro, men ellers utgjorde ikke utlendingene noen sikkerhetsrisiko den gangen.

Da Norge ble angrepet 9. april 1940, var det ikke noen slik lovhjemmel som automatisk kunne tre i kraft. I stedet ble arbeidsplikten for nordmenn i utlandet, gradvis utvidet, først formelt og dernest reelt.

Erfaringen viser at bestemmelsene om arbeidsplikt ikke var nok i seg selv. De måtte følges opp med både gulrot og pisk. Dette ble utført av en regjering i eksil, og dermed var oppfølgingen helt avhengig av hjelp og støtte fra de allierte landene hvor sjøfolkene oppholdt seg. Virkemidlene var mange for å motivere sjøfolkene til innsats. Penger og propaganda var de viktigste.

Godt betalte sjøfolk

Takket være sjøfolkenes streiker og protester da risikotillegget ble dramatisk redusert sommeren 1940, oppnådde de få måneder etterpå å bli de best betalte blant de europeiske allierte.

Domstolen kunne dømme sjøfolk til både bøter og fengselsstraffer.

For mange var likevel målet om å frigjøre Norge den viktigste drivkraften, og denne motivasjonen søkte norske myndigheter å dyrke gjennom hele krigen.

Men riset bak speilet var også tydelig. I USA ble sjøfolk som ikke ville seile, internert på Ellis Island og videre deportert til Storbritannia.

Hvis de fortsatt ikke ville seile, kunne de bli stilt foran den norske sjømannsdomstolen som ble opprettet i Storbritannia i 1941.

Domstolen kunne dømme sjøfolk til både bøter og fengselsstraffer. Hva kan sjøfolkene forvente å bli truet med for å få dem til å seile i framtidens konflikter? Vil de også kunne bli straffet i allierte land?

Et annet spørsmål som trekkes fram i dagens debatt er usikkerheten rundt de mange utenlandske sjøfolk om bord i norske skip, og hvordan disse vil reagere i tilfelle krig.

I andre verdenskrig var den norske handelsflåten helt avhengig av innsatsen fra denne gruppen.

Ingen sjøfolk som skapte intern tvil

På det meste utgjorde de 25 prosent av mannskapet, og til sammen var de omtrent like mange som de norske; flere enn 30.000 ifølge Krigsseilerregisteret.no.

Underbetalte kinesiske sjøfolk førte til noe uro, men ellers utgjorde ikke utlendingene noen sikkerhetsrisiko den gangen.

Samtidig var det ikke tyske sjøfolk i norsk tjeneste, som kunne skape tvil om hvor lojaliteten lå.

Dessuten var det ingen utenlandske kapteiner på norske skip i 1940, slik det er mange av i dag.

Etter krigen ble krigsseilernes historie på mange måter preget av kamp om penger, mot helseproblemer og for anerkjennelse.
Det er trolig utenfor den nye sivilbeskyttelseslovens virkeområde å hindre at noe slikt skal gjenta seg etter en eventuell ny krig eller krise.

Men det er likevel verdt å ta med seg som viktige og bitre erfaringer for politikere, når de skal lovfeste at sivile sjøfolk kan tvinges ut i krigen om bord på skip som vil være mål for fienden. Historien gjentar seg sjelden, men som under andre verdenskrig er havet fortsatt den viktigste transportveien.

Ved å studere fortidens erfaringer kan det hjelpe oss til å unngå å gjenta gamle feil.

SI DIN MENING. Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt innlegg til redaksjonen@kystens.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.
(Vilkår)
Publisert 8. October 2024, kl. 03.55Oppdatert 8. October 2024, kl. 03.55
Krigsseilerne