Alt henger sammen med alt
– Resultatet av denne manglende verdikjedeforståelsen er tapte investeringer, tapte jobber og tapt verdiskaping, her og nå, og ikke minst i fremtiden, skriver Monica Mæland, ny administrerende direktør i Bergen Næringsråd om grunnrenteskatt.
Det er på mange måter betryggende, ikke sant? Å høre sentrale regjeringspolitikere snakke om de over 40 milliardene i skatteøkninger som «bare» treffer havbruk og kraft, eller «bare» er midlertidige.
Da er det også forståelig at finansministerens umiddelbare reaksjon på permitteringer langs hele kysten var «jamme, de er jo utenfor grunnrenteskatten».
Men på denne måten demonstrer de en manglende forståelse for det Gro Harlem Brundtland en gang sa: alt henger sammen med alt.
Voldsomme skatteøkninger i noen bransjer, berører alle bransjer til slutt.
Ingen enkeltselskap eller bransjer eksisterer i et vakuum. Når oppdretteren mister halvparten av bunnlinjen eller overskuddet på grunn av grunnrenteskatt, får det virkninger for resten av verdikjeden. Investeringer blir stoppet – innkjøp blir utsatt eller kansellert.
Monica Mæland
Alder: 54 år
Aktuell: Ny administrerende direktør i Bergen Næringsråd
Vokst opp i Arendal begynte Monica Mæland å studere jus først i Bergen, så i Oslo. Ferdig jurist i 1994 begynte hun i advokat firmaet Drevland i Bergen. Siden 1999 har hun vært heltidspolitiker for Høyre. Først byrådsleder i Bergen i ti år frem til 2013, da hun gikk inn i Solberg-regjeringen som næringsminister.
I 2018 skiftet hun departement, og tok over som kommunal- og moderniseringsminister. I januar i fjor ble hun den sjette justisminister i Solberg-regjeringen, den første fra Høyre på 30 år.
For omtrent ett år siden mistet Mæland justisministerposten da Høyre tapte stortingsvalget. Etter 22 år i politikken returnerte Mæland til jusen som partner i advokatfirmaet Schjødt.
Som ny administrerende direktør i Bergen Næringsråd vil hun lede den største medlemsorganisasjonen for næringslivet i Bergensregionen, med over 3200 medlemmer.
Billigste løsning blir valgt foran beste. Dermed får hele verdikjeden svi for skatten i ett ledd. Dermed tapes jobber i alle ledd.
Verdiskaping forsvinner, og bedriftene i resten av verdikjeden investerer heller ikke.
Det samme gjelder i andre enden. Når skattemessig pris (normpris) beregnes på en måte som gjør at man ikke lenger kan vite om man vil tjene eller tape på den en selger, selv om man har dekket alle produksjonskostnader og mer til, da inngås det ikke avtaler om salg med faste priser. Det samme var tilfellet for strømavtaler før reglene ble endret.
Igjen får grunnrenteskatten virkning langt utenfor det området som den innføres. Leverandørindustri og bearbeidingsindustri får svi.
For å vise det i klartekst: en bedrift leverer til egen bearbeiding til selvkost pluss normal avkastning, basert på en fastprisavtale med en kunde for ferdigproduktet. Alle som driver forretning, skjønner at det da er prisen fra sluttkunden som definerer hvilket overskudd en kan få.
For de som foreslo grunnrenteskatt var det irrelevant. De mener du skal betale etter en pris du kunne ha fått. Med andre ord, bryte kontrakten, bryte loven og selge på børsen i stedet.
Slik fungerer ikke verdikjedene. Heldigvis. Det hadde vært det rene kaos.
Resultatet av denne manglende verdikjedeforståelsen er tapte investeringer, tapte jobber og tapt verdiskaping, her og nå, og ikke minst i fremtiden.
Kombinert med økt formuesskatt, kan man lett komme over 100 prosent i skatt. Likevel mener en at dette er en nøytral skatt, uten virkninger for investeringer og verdiskaping.
Det kan man bare komme frem til om man glemmer effekten av andre skatter på toppen, glemmer effekten for andre deler av verdikjeden, og glemmer effekten av tillit til stabile rammebetingelser.
Slik glemsom næringspolitikk er ikke noe en bygger fremtidig verdiskaping og ambisiøse eksportmål på.
Hele næringslivet lurer bare på hva det neste kreative skatteforslaget blir. Vi har fått en indikasjon gjennom skattekommisjonen.
I behandlingen av den må der skje en mentalitetsendring hos de styrende; i stedet for å tenke hva vi kan gjøre mot næringslivet, må vi tenke hva vi kan gjøre for næringslivet.