Enova skyller ut barnet ut med badevannet
Er det statens oppgave å bidra til å bygge opp skipsbyggingsindustri i utlandet? spør lederen i Norske Skipsverft.
24. mai 2024 melder Finansavisen at Enova støtter Berge Rederi med 150 millioner skattekroner til nytt bulkskip. Fartøyet bygges i Kina.
Samme dag skriver FA at Enova støtter Hunter Group med drøyt 100 millioner for bygging av to offshore vind-fartøyer.
Attraktive og dynamiske selskaper begge to. Men er det statens oppgave å bidra til å bygge opp skipsbyggingsindustri i utlandet – derav; skylle barnet ut med badevannet?
Staten har mange oppgaver. Bærekraft og miljø er primære tilnærminger for det offentlige virkemiddelapparat, selvsagt. Å få ned de globale utslippene fra skipsfarten er en universell utfordring.
Det norske virkemiddelapparatet bidrar til etablering av arbeidsplasser, kompetanse og produksjonskapasitet langt utenfor Norges grenser.
Jeg tenker på Enova, Eksfin og Innovasjon Norge, alle under regjeringas paraplyer «Hele Norge eksporterer» og «Norges klimaforpliktelser».
Helliger målet midlene, er et betimelig spørsmål. Kanskje bør Kina alene gjøre seg attraktiv for norske rederier, helt uten støtte fra det norske fellesskapets skattekroner.
I India og på Sri Lanka er det bygget skip for norske selskaper hvor rederiene har hatt fri flyt over landegrenser med betydelige bevilgninger fra statskassa vår.
Nylig var Innovasjon Norge på en turné hvor maritimt indisk næringsliv får by seg fram, i Norge!
Hva med en trinnvis modell for statlig støtte? Rederiet kan motta 100 prosent av støttesummen ved å kontrahere innenfor EØS, og så reduseres støtten trinnvis etter en modell basert på nasjonal tilnærming til bærekraft, miljø og åpenhet i kontraheringslandet?
Er det virkelig penger fra det norske fellesskapet som bygge opp industriell kompetanse i utlandet, som konkurrerer mot vår egen nasjonale verftsindustri?