Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

NVE-direktør Kjetil Lund spøkte litt med det, i forkant av pressekonferansen tirsdag. «Alle» husker Lunds første dag på jobben som NVE-direktør, 1. april 2019. Da presenterte direktoratet en plan for vindkraft på land. NVE hadde pekt ut 13 områder velegnet for vindkraft.

Deretter gikk alt ad undas, sett fra kraftutbyggernes side.

Ole Petter Pedersen, ansvarlig redaktør i Europower. Foto: Privat

Spørsmålet er om det kommer til å gå bedre denne gangen. Nå har NVE funnet frem til flere områder – hele 20 – som kan egne seg for havvind. Fire områder for mulig bunnfast havvind, og 16 for flytende.

Oppdatert faglig grunnlag

I motsetning til i 2019, har NVE nå alliert seg med andre fagmyndigheter. Med ett unntak står både Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og andre faginstanser bak kartet som antakelig blir utgangspunkt for prosessene videre.

Umiddelbart gir rapporten et inntrykk av en god metodikk. Grunnlag er oppdatert og nyansert, og arbeidsgruppen har ganske raskt lagt til side de aller fleste av de mest kontroversielle områdene.

Det er nok lurt. Norskekysten er lang, og det må da være mulig å finne noen områder der vi bygger ut havvind uten at det kommer i stor konflikt med andre interesser.

Under presentasjonen tenkte jeg; «hvorfor har ingen gjort dette før»? Riktignok utredet NVE i 2012 mulige havvindområder, men så stoppet det fullstendig opp. Av flere årsaker.

Selvtilfredsheten rår mens andre leverer

Europower har tidligere påpekt at det ikke har manglet på politiske lovord om norsk havvind. Dette «eventyret» er lansert en rekke ganger, hver gang med lite konkret innhold.

I realiteten har vi vel solt oss i den beskjedne glansen av Hywind Tampen, mens resten av landene rundt Nordsjøen har jobbet med langt større motivasjon og drivkraft for å skaffe til veie ny kraft.

Nå kommer vi antakelig etter. Og det er flere forklaringer på at Norge er mer tent på flytende enn bunnfast havvind. Det er rett og slett mye mer aktuelt med flytende. Havdybden er stort sett for stor for bunnfast.

Men den største utfordringen har NVE ikke forsøkt å svare på: Hvordan skal dette finansieres, og hvorfor skal eventuelt det offentlige ta noe av regningen?

Dyster stemning for bransje i medvind

Økonomi er det avgjørende. På den store vindkraftkonferansen som nå denne uken gikk av stabelen i København, ble det imidlertid tegnet et dystert bilde fra bransjen akkurat nå. Kostnadspress, økte renter og lav fortjeneste er faktorer som preger debattene.

Noe av sytingen kan være tårer for ens egen syke mor, i jakt på enda bedre vilkår hos myndighetene. Men røde tall i regnskapet er ikke noe aktørene finner på selv.

Nå kan det være lurt å få en viss faglig enighet om hvilke områder som er best å bygge ut først. Det virker også helt riktig å se etter områder med potensielt få konflikter. Mens stadig nye olje- og gassfelt vekker liten motstand i folkedypet, er det utrolig hvor mye motstand det er mot å bygge også havvind.

De første reaksjonene fra fiskeriinteressene indikerer også at antatt seriøse organisasjoner gjerne debatterer på lavmål.

At flytende havvind foreløpig er kostbart å bygge ut, er en av faktorene som motstanderne liker å repetere.

Det er høyst usikkert om de norske havvindområdene er økonomisk lønnsomme å bygge ut, per i dag.

Vindkraft på land og bunnfast til havs er begge teknologier som har falt betydelig i pris over tid. Alle forventer en liknende utvikling for flytende havvind.

Når prosessene nå først endelig er i gang, kan det dermed også være lurt å ha runde to i 2025, og ikke stresse for å få en utlysning også neste år. Det siste vi trenger er en støyende debatt der sentrale interesser mener at prosessen igjen har blitt uforsvarlig.

Hvor skal strømmen sendes?

Tilknytning til land har ikke vært en del av oppdraget i denne sammenhengen. Det håndteres i andre prosesser. Men det er ikke lenge til dette spørsmålet må avklares. Det er åpenbart for alle at Norge høyst sannsynlig ikke trenger all strøm fra 30 GW havvind.

Jeg vil også tro at selskapene som vurderer å bygge ut havvind, heller vil sende den til Europa enn til Sør-Norge. Til tross for hva noen Facebook-grupper liker å hevde, er strømprisen høyere i Tyskland enn i Norge. Den differansen kan være forskjellen på et lønnsomt og et ulønnsomt havvindprosjekt.

Det gjenstår å se hva som faktisk blir bygget. Men at 2023-planen fra NVE blir viktigere enn hva 2019-utgaven viste seg å bli, det er et ganske trygt veddemål.