Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentenes holdning.
I et debattinnlegg i Kystens Næringsliv 21. april, tar direktør for produksjon i Fornybar Norge, Toini Løvseth, utgangspunkt i Norges klimamål for 2030 når hun sier at «de som peker på kjernekraft avsporer denne debatten og kaster bort politisk energi». Løvseth har rett i at kjernekraft ikke kan komme på plass før 2030, men uten kjernekraft som en del av den totale energimiksen blir hovedmålet om nullutslipp i 2050 enda vanskeligere å nå.
Det største kraftbehovet i Norge kommer faktisk først etter 2030, og i det tidsperspektivet kan kjernekraft bidra. I tillegg til å øke sannsynligheten for at vi når nullutslipp i 2050, vil energikilden øke forsyningssikkerheten, redusere behovet for naturinngrep og senke strømprisen.
Derfor ønsker Høyre, Frp, KrF, MDG, Venstre og Rødt å utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har for kjernekraft som en del av energimiksen. I tillegg har Senterpartiet og Arbeiderpartiet vedtatt at Norge må skaffe seg mer kunnskap om kjernekraft. Også i SV er det bevegelse. Landets politiske flertall er altså tydelig uenig med Løvseths holdning om at en debatt om kjernekraft er bortkastet politisk energi.
Løvseths argumenter mot kjernekraft er basert på flere feilaktige påstander, både når hun adresserer norske forhold og når hun refererer til FNs klimapanel med et globalt perspektiv.
For å ta Norge først: Løvseth hevder at vi ikke har regelverk for kjernekraft. Det er ikke riktig. Norge har et like godt lovverk for kjernekraftvirksomhet som andre land, hovedsakelig fordi vi har det samme lovverket. Selv om ikke alt er på plass, så er grunnlaget der. Hun hevder videre at avfallshåndtering ikke har vært sett på av fagmyndigheter. Det er også feil. Norge har i lang tid vurdert hvordan landet skal håndtere sitt eksisterende avfall fra forskningsaktiviteten på Kjeller og i Halden. Norsk nukleær dekommisjonering, NND, er en statlig etat som er etablert nettopp for å vurdere avfallshåndtering.
Mens Løvseth ønsker å vente, så er det 38 kommuner i Norge som ikke ønsker det, og som har kontaktet Norsk Kjernekraft for å finne ut om kjernekraft kan være med og løse kraftutfordringene i kommunene, uten å måtte ty til store naturinngrep.
En av disse er Halden kommune som også har vist interesse for å håndtere Norges eksisterende radioaktive avfall, gitt riktige betingelser. Nylig signerte Norsk Kjernekraft en avtale om kjernekraftutredning med Aure, Heim og Narvik kommune. I Narviks forslag til ny kommuneplan pekes det ut hele seks steder for mulig lokal kjernekraftproduksjon.
I Halden finner vi dessuten Institutt for energiteknikk, IFE, som har verdensledende kjernekraftkompetanse, og besitter en simulator for samtidig drift av inntil 12 SMR. Sammen med norsk kompetanse innen sikker drift av avanserte oljeinstallasjoner i værutsatte strøk, er det fullt mulig for Norge å drifte små kjernekraftverk på en sikker og god måte.
Fordi det haster, ønsker Norsk Kjernekraft i første omgang å etablere små modulære kjernekraftverk, SMR, basert på tradisjonell eksisterende teknologi (lettvannsreaktorer) med velrenommerte selskaper som for eksempel Rolls-Royce og GE Hitcahi.
Sistnevntes SMR skal være på plass i Ontario allerede i 2028, og vil være 10. versjon av selskapets kokevannsreaktor. Kun innpakningen er forskjellig. Rolls-Royce planlegger sin første SMR i 2031. Det statseide polske oljeselskapet PKN Orlens ambisjon er å ha 79 SMR i drift innen 2038. Det skal skje i Polen som, i likhet med Norge, aldri før har hatt kjernekraft, kun forskningsreaktorer slik vi har hatt i Halden og på Kjeller. Kan de, så kan vi, eller?
Når det gjelder det globale perspektivet, sier Løvseth at den siste FN-rapporten kommer med den gledelige nyhet om at «klimakrisen er enkel å løse, rent teknisk. Vi har alle virkemidlene vi trenger». Dette er dessverre ikke riktig.
Vi har teknologi for å komme i gang med utslippskutt fram mot 2030, men deretter er det behov for en voldsom teknologisk utvikling. Dette kommer blant annet frem i IEAs rapport «Net Zero by 2050», hvor vi kan lese at nesten halvparten av reduksjonene av klimagassutslipp må komme fra teknologier som ennå ikke er kommersielt tilgjengelige. Verdens kamp mot klimaendringene er altså avhengig av teknologi som kanskje kan virke i morgen.
Klimapanelets 1,5-gradersrapport viser at jo mer kjernekraft, desto lettere blir det å nå klimamålene. Halvparten av deres fire utvalgte scenarioer viser en økning på hele 500 prosent i perioden 2030–2050.
Løvseth viser til den siste FN-rapporten når hun sier at kjernekraft kommer langt ned på listen over effektive tiltak for å kutte utslipp før 2030. Det er en sannhet med modifikasjoner. Kjernekraft kommer riktignok etter sol- og vindkraft, men foran både vannkraft og geotermisk kraft. Det kan godt tenkes at sol- og vindkraft har høyere potensial på kort sikt, men historisk er bildet annerledes.
Ser vi på hvilken lavkarbon energikilde som har den største økningen i strømproduksjon per innbygger over en tiårsperiode i forskjellige land de siste 50 år, så inntar kjernekraft 5 av de 8 øverste plassene. De resterende er vannkraft, ikke sol- og vindkraft. Den raske utbyggingen av kjernekraft i Sverige og Frankrike på 1970- og 80-tallet gjorde landenes strømproduksjon i stor grad uavhengig av fossil energi på ett tiår. Det bør være et eksempel til etterfølgelse.
Skal vi nå klimamålene, så kan vi ikke drive med «cherry picking» av energikilder som kan bidra til å kutte klimagassutslippene. Vi trenger både kjernekraft og fornybart, og vi må komme i gang nå.
Jonny Hesthammer, PhD, er daglig leder i Norsk Kjernekraft AS og tidligere geologi- og geofysikkprofessor ved Universitetet i Bergen.
Sunniva Rose, PhD, er kommunikasjonsansvarlig i Norsk Kjernekraft AS og har doktorgrad i kjerne- og energifysikk fra Universitetet i Oslo.
