– Shipping er en livsstil. Jeg elsker det!

– Shipping er en livsstil. Jeg tror de fleste som jobber her mener det. Selv elsker jeg shipping, sier Siri-Anne Mjåtvedt, administrerende direktør i det familieeide rederiet Utkilen AS.

Jenten fra Frekhaug utenfor Bergen ville oppleve andre land og folk. Som 16-åring dro hun til Frankrike for å ta gymnas. Siden har hun fartet rundt hele verden før hun i 2018 dalte ned i konsernsjefstolen i Utkilen, et av Bergens over 40 internasjonale rederier.

Superwoman

– Nå har det blitt mye roligere, men jeg har fortsatt 50 reisedøgn i året, sier hun.

51-åringen har tatt imot oss i det nøkterne hjørnekontoret sitt. Herfra ser vi rett ned på supplyskipene på Nykirkekaien og over til cruisetrafikken på Bontelabo.

– De er mindre enn våre skip, konstaterer hun tørt.

To vegger utgjøres av vinduer med utsikt til Nykirken, Vågen og Bryggen. Skulle du ikke få nok av byen kan du se det hele i et større perspektiv i et maleri av bergenskunstneren Marianne Skjelbred, som er det eneste bildet i rommet. Dokumenter og noen bøker er ryddig plassert på skrivebordet.

På et diskret skilt foran PC-skjermen lyser det «Superwoman», om hun selv – eller andre – skulle tvile på det.

Hun hadde fått ferten av det internasjonale, og som 26-åring fikk hun jobb som en av fem trainee-er i Odfjell SE. De siste tre årene var hun en av fem kommersielle direktører. Det var ikke noe hvilehjem.

– I shipping arbeider man med forskjellige tidssoner. Da kan det bli både sene kvelder og tidlige morgener. Ting kan skje – og skjer – hele tiden. Det er en 24/7 jobb, og selv om jeg ikke er operasjonell lenger, må jeg som leder alltid være tilgjengelig.

Den unge siviløkonomen fikk 20 gode år i Odfjell. På hjemmefronten var hun enslig mor. Redningen ble en au pair.

Gråt i tre dager

Da hun søkte jobben i Utkilen, tenkte hun som kvinner flest: Den jobben får jeg aldri.

Men da hun først fikk den, var gleden stor – om enn noe begrenset.

– Jeg gråt i tre dager før jeg turte å si opp hos Odfjell. Det hadde vært en fantastisk skole for meg, og det var nesten som å ta avskjed med familien min.

Lettere ble det ikke de første dagene i den nye jobben.

– Jeg var kjempenervøs da jeg gikk opp trappene her. Jeg skulle være sjef for 500 ansatte – 450 til sjøs og 50 på land – og kvidde meg som et barn.

Hun gjør plutselig noen gurglelyder med munnen og hever armene opp og ned.

Hun ler.

– De første årene var det om å gjøre å holde hodet over vannet. Selv om jeg hadde både leder- og shippingerfaring var det mye nytt å sette seg inn i. Heldigvis ble jeg tatt godt imot av mine nye kolleger i Utkilen.

Den menneskelig faktor

Det er en internasjonale bransje hun jobber i.

Utkilens mannskap er både fra Norge, Baltikum og Filippinene. De 50 kontoransatte er i Bergen, i Riga og i Manila.

Mjåtvedt gjør ikke noe poeng av at hun er den første kvinnen i toppsjefstolen i rederiet med røtter over hundre år tilbake. I 1967 ble det formelt grunnlagt.

Hun mener alle toppsjefene har hatt sine prioriteringer.

– Noen har vektlagt økonomi, andre teknisk drift eller sikkerhet. Selv setter jeg den menneskelig faktor høyt. Det er våre ansatte som utgjør forskjellen. Jeg tror på den enkeltes betydning for selskapets suksess og utvikling.

Ingen tilbyr landstrøm

Etter at et av skipene ble solgt i mai, består flåten av 15 skip, alle mellom 100 og 140 meter lange, eller – for dem som er inne i terminologien – på mellom 6.000 og 17.000 dødvekttonn. De frakter mellom fem og seks millioner tonn likvide produkter hvert år.

– Kjemikalier, sier hun. – Visste du at Bergen er verdensledende innen transport av kjemikalier?

– Det høres kanskje farlig ut, men i Utkilen frakter vi mange harmløse produkter. Det er mest slurry, eller flytende stein, om du vil. Vi henter marmorstein fra Molde-traktene. Knuser du steinen og blander med vann, får du en krittmasse, som brukes i papirproduksjonen til mer «glossy» blader enn det du jobber i. Ellers frakter vi metanol, syre og gjødsel – for eksempel.

Både de fire nyeste skipene og nybyggene som er på vei, er bygget for det grønne skiftet.

Da kan «Motstraum» redusere CO₂ utslippet med med rundt 30 prosent i forhold til tilsvarende skip, mens Nox-utslippet reduseres med hele 80 prosent, opplyser Utkilen.

Skipene er i havn hver annen eller tredje dag og anløper 2000 havner hvert år. Der kan de laste og losse på landstrøm og operere helt utslippsfritt.

– Problemet er at ingen av kaiene vi legger til på har anlegg for landstrøm. Det gjelder kysten vår, og hele Nordvest-Europa, der vi seiler. Vi håper at flere av våre kunder, spesielt Equinor, Yara og andre her i Norge, kommer på banen på dette feltet.

Flere kvinner søker lederutdannelse

Rederiforbundet har ikke har totale, nasjonale tall på kvinner i maritim toppledelse.

Søkertall til høyere yrkesfaglig utdanning innen rederinæringen, som Kystens Næringsliv har hentet inn, viser stor økning av kvinnelige søkere fra 2023 til 2024.

Til utdanning som maskin- og dekksoffiser, samt forpleiningsleder på ledelsesnivå, er økningen samlet på 63, 35 prosent, viser søkertallene. Totalt var det 2413 som søkte opptak til disse utdanningene i 2024. 263 av dem er kvinner.

– Men dette er søkertall, og sier ingen ting om hvor mange som faktisk tas opp og gjennomfører studiet, poengterer rådgiver Tuva Kantardjiev Wettland i Rederiforbundet.

Vil ha flere damer

I de tradisjonelt så mannsdominerte rederiene, rapporterer Rederiforbundet om 21 prosent kvinner i ledelsen blant medlemsbedriftene og 15 prosent kvinner totalt i medlemsmassen.

– I Odfjell var jeg den første kvinnelige trainee-en og var lenge den eneste jenten på avdelingen. Nå er det bedre. Det hjelper at mangfold og likestilling står på den offentlige dagsordenen. Alle undersøkelser viser jo at mangfold gir bedre resultater.

Siri-Anne Mjåtvedt ønsker seg flere damer både på land og om bord i skipene.

– Det gir bedre arbeidsmiljø, forklarer hun enkelt.

Men helt uproblematisk er det ikke.