– Smeller det, kan det være for sent

Sjøfolk har i lengre tid uttrykt bekymring over mangelfull informasjon, over utenlandsk mannskap i en krigssituasjon – og om uklare linjer.

– Krig er nokså fjernt i mitt hode, sier William Thorseth til Kystens næringsliv.

Ved Festningskaien i Bergen ligger et 91 meter langt fartøy, spot-fast på tredje uken.

Helstøpte Haakon VII – med kikkert og i uniform – holder vakt fra festningen, på trygg avstand fra ISPS-området nedenfor.

– Når vi skal ut? Det avhenger av markedet, sier Thorseth på vei opp et utall trapper og korridorer mot broen på «Siem Pearl».

Underveis har et helt verdensbilde endret seg.

Lite informasjon

– Du vet jo ikke hva du møter, men jeg hadde nok reist ut. For meg handler det om å stille opp for landet, samtidig som jeg ikke har familieforpliktelser som holder meg igjen, sier Thorseth, trygt fra stolen i egen lugar.

Førstestyrmannen, som er organisert og engasjert i Norsk sjøoffisersforbund, tror at situasjonen rundt mannskapsbytte og rettigheter kanskje er bedre i dag enn for sjøfolkene som seilte i seks lange år under annen verdenskrig.

– Det er litt lenge.

Krig er så langt ikke noen stor snakkis i lønsjen, eller noe mannskapet om bord aktivt har søkt kunnskap om.

– Samtidig er det lite informasjon. Vi vet for lite om hva som skjer med rettigheter, lønn og risiko, mener førstestyrmannen.

Smeller det, kan det være for sent

Forbundsleder Kurt Inge Angell i Norsk sjømannsforbund sier til Kystens Næringsliv at han får høre at det «alltid vil være tid til å sette seg ned og diskutere premisser» før en krise.

– Det er vanskelig å se for seg. Smeller det, kan det være for sent. Det er ikke det at sjøfolkene ikke ønsker å delta. Men, de ønsker klarhet i hva de kan bli pålagt og hvilke forventninger myndighetene har til sjøfolk.

– Sjøforsvaret har ikke kapasitet til alt av frakteoppdrag. Hva gjør det med den sivile flåten? Hendelsene rundt Rødehavet bekrefter i tillegg at heller ikke sivile fartøy er trygge.

– Det aller viktigste er at man vet hva man har krav på i en sånn situasjon. Det gjelder sikkerhet, økonomiske ytelser, og ikke minst oppfølging etterpå. Det punktet var som kjent fraværende for krigsseilerne. I dag vet vi mye mer. Da kan og må tingene legges til rette.

– Det handler om at vi er avhengig av god informasjonsflyt og forståelse under en mobilisering. Rett og slett at hemmeligholdet blir holdt på et lavere nivå, mener Angell.

Få nordmenn om bord

Siden forrige gang norske sjøfolk var i krig, er det mye som har forandret seg. Ikke minst andelen nordmenn om bord på det enkelte fartøy.

Undersøkelsen viser at troen på utenlandske sjøfolk er fragmentert. Bare 6 og 11 prosent er helt og stort sett enige i at vi kan regne med at de stiller opp for norsk flåte.

49 prosent er helt eller delvis overbevist om det motsatte, mens 34 prosent «i noe grad» har tro på dette.

Om bord er 29 og 30 prosent av de spurte skeptiske til utenlandsk mannskap. Om mannskapet i tillegg var fra et land i krig med Norge, er svaret tålelig likt.

Selv om offshoreflåten i stor grad har norsk og skandinavisk mannskap, har Thorseth på «Siem Pearl» forståelse for at det problematiseres rundt utenlandsk mannskap.

– Russere om bord når du kriger mot Russland? Det kan fort ikke fungere.

Vil de stå opp for Norge?

– Spørsmålet er om vi vil få de utenlandske med oss. Vil filippinere og Sør-Amerikansk mannskap stå opp for Norge i en krigssituasjon? Kan de tvinges?

Pedersen tror at den norske flåten fort kan stå i en akutt mannskapsmangel, mytteri eller ikke.

– Og selv vet vi ikke noe – men vi vet at vi kan bli beordret.

Han tror at de fleste, også norske, vil «løpe rundt i ulike retninger». Mangelen på kunnskap om lønn, fritid og muligheten til å forsvare seg om bord er påfallende, mener han.

– Som fagforeningsmann sitter jeg ikke på særlig mer informasjon enn resten av mannskapet. Mange vil nok stikke i land og komme seg hjem.

Den hellige streikeretten

Bortfall av rettigheter deler sjøfolkene, selv om Sjømannsforbundet er klar i talen:

– Den bør ikke automatisk bli satt til side, sier forbundsleder Angell.

– Jeg velger å tolke det som en forståelse av nødvendigheten i tiltak fra myndighetene. Det sier seg selv at ting blir annerledes.

Svarprosenten fordeler seg tålelig likt mellom ikke enig, i liten grad, i noe grad, i stor grad og helt enig:

Thorseth på «Siem Pearl» er enig i at retten er viktig.

– Mister du sjansen til streik, mister du mye handlingskraft. Streikeretten står sterkt.

Thorseth drar på det.

– Både òg. Båtene må ha sjøfolk, og tvang kan bli nødvendig om frafallet blir for stort. Samtidig vil det kanskje påvirke de som søker seg inn på skole, om det er lurt å bli sjømann.

To faktorer kan bøte på, tror han. Det ene er bevæpning og militær sikring.

– Langt høyere lønn og risikotillegg kan demme opp for frafallet. Alt handler om lønn, og vi har ligget bakpå i lønnsvekst i lang tid. Lønn og sikkerhet.

Personlig patriotisme

Også forpleiningssjef Jan E. Pedersen på «Skandi Constructor» forteller at både han og kollegene alt i alt ønsker å stille opp.

– Det er litt personlig patriotisme, det å stå om bord for landet. Samtidig er det ikke lett å svare på det før du er der.

– Det er klart at upopulære avgjørelse kan påvirke sjøfolks vilje. Streikeretten er veldig sterk, og man kan diskutere om det skal være frivillig å stå om bord.

Subsea-fartøyet Pedersen er om bord på seiler på Sør-Amerika med et mannskap på 100 mann.

– Kun offiserene er norske. Vi kan ikke drive båten alene, det sier seg selv.