– Jeg er egentlig god på å knuse ting, forsikrer gudmor Anne Misje.
– Min far lurte gjerne på om jeg hadde knust noe når han kom hjem, forteller hun.
Nå håper hun at champagneflasken vil oppføre seg etter planen. Selv er hun og «Misje Viola» de tredje i rekken om det ærefulle oppdraget, og ler når vi spør om det lille rederiet kan slippe opp for gudmødre.
– Vi har vært nødt til å se nedover i generasjonene, ja.
Hoper seg opp
Ved Colombo Dockyard i Sri Lanka har et femte grønt skrog for lengst fått blått vann under seg. Hjemme i Bergen ligger en fullt utrustet storesøster til kai og klar for dåp – den tredje i en søskenflokk som med tiden skal telle ti, om de to siste opsjonsfartøyene tas ut.
– Det hoper seg opp på et vis, sier Annes bror Roald til Kystens Næringsliv.
Reder Roald Misje ler, og henter seg inn igjen.
– Det blir selvfølgelig feil å bruke det uttrykket, men vi snakker om en positiv problemstilling. Det sjette er under bygging, og vi kjølstrakte nylig et syvende skrog.
Foran fremmøtte samarbeidspartnere, leverandører, ansatte, familie og tilfeldige turister treffer flasken skutesiden med et smell. Applausen gir gjenlyd under skyggen av det limegrønne skroget.
Video: Arvid Steen.
Seansen i ferd med å bli noe av en rutine for familierederiet med 13 ansatte: den ikoniske Bryggen i Bergen som en miniatyr, gjemt bak 90 meter flunkende nytt bulkfartøy med en bruttotonnasje på 3483 tonn.
Til en meterpris på drøyt én million kroner.
– Vi er ydmyke, og svært glade for å få dette til, sier Roald Misje.
Prosessen har så langt gått på skinner, med bare «leveranser fra Europa» som har lugget tidsmessig.
– Jeg er egentlig overrasket over hvor lite etterarbeid det har vært på disse fartøyene.
Mangler lademuligheter
Én milliard norske kroner har rederiet investert i grønne løsninger, noe som ikke bare reflekteres av den karakteristiske grønne fargen på skroget.
– Batteriene om bord har fungert etter hensikten, og tar oss på strøm inn mot havner og gir oss mulighet til å ligge på strøm under land.
Samfunnet rundt henger imidlertid noe etter.
– Denne typen drift er kommet for å bli, men jeg savner ennå lademuligheter i mange havner. Det er ikke noe vi får gjort noe med selv.
Mye norsk om bord
Norsk teknologi har gode kår om bord, med 50 prosent av leveransene fra norske hender.
– Batterier fra Corvus Energy, ballastrensing fra Norwegian Greentech, belysning fra Glamox. Dette er et bevisst valg. Litt på grunn av kvalitet, men mye fordi norske leverandører evnet å matche pris med utenlandske konkurrenter. Det tar jeg av meg hatten for.
– Dere har bygget på Sri Lanka, med norske støtteordninger. Det har blitt møtt med kritikk. Hvilke tanker gjør du deg selv?
– Vi ville bygget i Norge om vi kunne. Norske verft viste seg å være dobbelt så dyre som utlandet. Selv norsk design og verft i Vietnam lå på dette nivået. Det forundret oss litt.
– Hva kan gjøres annerledes?
– Der sitter ikke jeg med noen løsning, dessverre.
Ammoniakk en mulighet
Et tiårsperspektiv tar Misjes fartøy fremover med batteri kombinert med biofuel, tror han.
– Men, det er vanskelig å spå. På Europa, slik vi seiler, er kanskje ammoniakk det mest fremtidsrettede. Det er uansett en utvikling som vil ta tid.
– Med ferske EU-regulativ har dere kanskje rigget dere godt med disse fartøyene?
– Vi har hatt fokus på 2030 og 2040. Fartøyene er designet og utstyrt for clean notation, med NOx-anlegg og ingen bunkertanker ut mot skroget.
Gammelt finansierer nytt
Da Kystens Næringsliv snakket med rederen under dåpen til det første fartøyet i serien, «Misje Vita», røpet han at seilingsdistansen på Corvus-batteriene var modellert etter Oslofjorden, og ikke etter hjemlige farvann.
– Skipene har fungert etter hensikten, og charteravdelingen er fornøyd. Dette er gode fartøy å pushe i markedet.
Når alle åtte – eller ti – fartøyene er levert, betyr det at store deler av Misjes flåte på 12 skip består av langt mer moderne fartøy.
– Planen var å bytte ut de eldste, og la gammel flåte finansiere nye.
– Hvor går den eldste tonnasjen?
– Tyrkia. Der er det marked for gamle fartøy.
