Forsømt og ukjent: siste rest av båtkulturen står uten vern

6. februar kunne samene feire sin nasjonaldag. Dagen etter kom det midler fra myndighetene. 36,2' lange «Sjøgutten» fra 1929 var blitt tilkjent 1,5 millioner kroner.

Med en bismak: Dette var Sametingets eneste søknad om fartøyvern. Lars Børge Myklevold roper samtidig et varsku for en annen og langt annerledes båttradisjon.

Den råtner på rot, og mottar ikke støtte.

– For de små, åpne båtene mangler vi oversikt over hva som finnes, hva som er gått tapt eller hva som er i ferd med å gå tapt, sier seniorrådgiveren i Sametinget til Kystens Næringsliv.

– Det haster. Tiden har gått, og vi risikerer å miste verdifull kunnskap.

Vern krever dekk

– «Sjøgutten» er så langt den eneste vi i Sametinget har i porteføljen.

Samenes folkevalgte forsamlings kandidat er derfor «Tysfjords skrekk», og eneste søknad oversendt Riksantikvaren etter at fylkene og Sametinget fikk dette ansvaret i 2020.

– Dere har en rik, samisk båtkultur, men prioriterer «Sjøgutten». Hvorfor?

– De små, åpne båtene er en stor del av både den samiske kystkulturen og elvekulturen. Vi har ikke oversikt over hva som finnes, og vet derfor ikke hvilke som er viktige. Initiativet må komme fra frivillige ildsjeler, og det vil da være helt tilfeldige båter der vi i forvaltningen ikke har mulighet til å velge ut særskilt viktige båter.

Myklevold legger ikke skjul på at samisk kystkultur i tillegg har vært underkommunisert, også som del av samisk historiefortelling.

Mangel på kvalifiserte håndverkere til fartøysvern – myndighetene ber om råd

Les mer

Fagkoordinator Mari Søbstad Amundsen ved Riksantikvaren bekrefter dette.

– I fartøyvernet er samiske båter underrepresenterte. Samene er vår eneste urbefolkning i Norge og har derfor en viktig posisjon i kulturmiljøvernet, sier hun til Kystens Næringsliv.

Reindrift trumfet båtkultur

– Det er likevel svært få små og åpne båter som har søkt om status som vernet, forteller Amundsen.

Det er ikke bare utdaterte verneplaner og fornorskingshistorien som har bidratt til dagens situasjon.

– Nasjonsbyggingen i Sápmi fulgte mye den samme malen som den norske. Det gjaldt å finne nasjonalsymboler som var unike. Norge valgte stavkirkene som svenskene ikke hadde hatt tradisjon for. Samene valgte symboler knyttet til reindriftsmiljøet, utdyper Myklevold.

Tankesettet ekskluderte den klinkbygde nordlandsbåten. Den har egentlig sterke, samiske aner.

– Samtidig ble den ansett som like mye norsk som samisk. På den måten havnet båtkulturen i bakevja, selv om den i stor grad var bygget av samer.

Selv om det i 2010 ble satt punktum for 1970-tallets prioritet på de største fartøyene, handler det ennå om å lage bevaringsstrategier og en eventuell ny, nasjonal verneplan.

– Riksantikvaren har i senere år hatt samarbeid med blant annet Forbundet Kysten om å finne gode måter for å sikre varig vern for et representativt utvalg av landets små og åpne båter. Arbeidet med dette er ikke avsluttet, forteller Amundsen i Riksantikvaren.

«Sjøgutten» og samisk kultur

Det kan også argumenteres for at den kravellbygde «Sjøgutten», som tidligere statlig lensmannsbåt i Tysfjord, i utgangspunktet representerer norske myndigheter og norsk politi noe mer enn tradisjonell, samisk kultur.

Det er ikke Myklevold helt med på.

– «Sjøgutten» representere en viktig del av den samiske historien i Tysfjord, og vi ser i hvert fall at den er tett knyttet til samisk historie. Du kan kanskje si at den har arrestert sin andel av både samer og nordmenn.

Sametingets seniorrådgiver ler.

Arne Hjeltnes gir TV-liv til små kystsamfunn

Les mer

– Båten har uansett en tydelig identitet i begge miljø, noe også eierne er bevisste på. Fartøyet hadde et samisk navn også, «Bejuk», som betyr «Kvithesten». Det finnes mange historier om den som fortelles den dag i dag, sier Myklevold, som også nevner gamle skole- og internatbygninger.

– De ble bygget i samiske områder for å huse samiske barn og for å lære dem å slutte å være samer. Som lensmannsbåten, viktige samiske kulturminner.

149 ba om 250 millioner

Totalt har Riksantikvaren i år gitt 72,5 millioner kroner til fartøyvern. Tallene omfatter både tilskudd for inneværende år, og tilsagn for neste år til flerårige prosjekter.

Mens Sametingets søknad på 3 millioner kroner ga 50 prosent uttelling, er landsgjennomsnittet 29 prosent. Fartøyvernmiljøene i Vestland søkte om støtte til totalt 33 prosjekter, og fikk 16,1 millioner kroner. Det er rett under landsgjennomsnittet på 29 prosent.

– At Sametingets uttelling var over landssnittet tror jeg er fordi vi har presentert et godt gjennomtenkt prosjekt med en langsiktig gjennomføringsplan som vi mener er troverdig. Det vil alltid gi uttelling, mener Myklevold.

Hovedæren for uttellingen gir han svært gjerne eierne og Nordnorsk fartøyvernsenter, som har ansvar for restaureringen.

Fartøyene det søkes for er av ulike størrelse, fart og flåtegruppe. Fartøyene i Vestland fylke har høy tetthet av frakt- og passasjerbefordring, mens fartøy fra fylkene lengst nord i stor grad har fortid i fiske og fangst.

– Det er synlig i tildelingene vi nå gjør. Vestland får derfor det største tilskuddet på 16 millioner, mens Rogaland får 12,6 millioner for å dekke de store behovene disse fylkene har, kommenterer riksantikvar Hanna Geiran på Riksantikvarens hjemmesider.

Totalt 15 norske fartøy har fått prioritert fredningsstatus, og rundt 300 har vernestatus. I sum ble det søkt om vel 250 millioner kroner fordelt på 149 søknader.

Vet svært lite om mye

Den siste repslageren: Jan Kåre strikker, fletter, slår og tvinner

Les mer

Nå haster det med å bevare tradisjonene rundt bygging og båtbruk. Det haster også med å bevare de etter hvert få kildene til kunnskap og ikke minst bygge opp fagmiljø og nettverk.

– Du må huske at mye gikk tapt i 1944. Egentlig det meste av båter og fartøy i Finnmark, sier Myklevold.

Noen få finnmarksbåter har overlevd. I tillegg finnes en del bevarte båter på museer og i gamle naust fra Nord-Troms og et stykke sørover i Nordland, slik som i Balsfjord i Midt-Troms.

– Der var de fleste av båtbyggerne i eldre tid samiske. Imidlertid er mye av historien etter hvert visket ut, i takt med fornorskingen og norsk innflytting, og båtene har gradvis fått norske fortegn.

I dag er en moderne samisk elvebåt gjerne maskinskrudd i kryssfinér og beiset.

– Du har mange ulike varianter av både kyst- og elvebåter. I Tana er tanabaskentilpasset grunt farvann med sterk strøm i nedre del av elven. I øvre del er båten helt annerledes.

Unesco-listet

I desember 2021 kom byggetradisjonen rundt de nordiske klinkbåtene på den immaterielle verdensarvlisten. Der er samiske båtbyggertradisjoner «vektlagt i betydelig grad».

– For å lære må vi kunne dokumentere båttyper og teknikker, og det betyr igjen nødvendigheten av å ha originaler å studere. Altså må vi ta vare på tilstrekkelig mange båter for å kunne videreføre den nordiske klinkbåttradisjonen.

– Har dere en plan videre?

– Vi må samle alle miljøer som har interesse for samiske båter, men vi er ennå i startfasen. Det handler selvfølgelig om tid og ressurser, og vi er avhengige av kompetansemiljøer som kan søke om midler til reelle prosjekter.

– Hva med generell vernestatus?

– Det er ikke mulig å gi generell vernestatus til alle klinkbygde båter fra før et eller annet tidspunkt. De små, åpne båtene må vi finne andre løsninger for, sånn at vi kan ivareta et representativt utvalg for ettertiden.

Myklevold ønsker å formidle bevaringsbehovene.

– Slik at disse miljøene kan skreddersy søknader som er direkte nevenyttige for Sametingets arbeid, for eksempel med å registrere båter i et geografisk område. Mye ligger også på Sametinget.

I tiltredelseserklæringen til sametingsrådet – Sametingets "regjering" – heter det enkelt at Sametinget skal arbeide for å etablere et samisk fartøyvernsenter. Det er ikke låst til et geografisk område eller miljø.

– En blankofullmakt?

– Tja, men uten noen medfølgende midler. Men det er der vi er.