– Vi har samlet inn fra utlandet før. Det som stopper oss handler alltid om regler.
Daglig leder Øistein Aleksandersen i gjenvinningsselskapet Nofir er frustrert, forteller han til Kystens Næringsliv.
Ikke for avtalene han og selskapet – endelig – har landet på Island, Færøyene og Seychellene. Det selskapet omtaler som kjempekontrakter er nemlig dører inn i et marked som i prinsippet lenge har vært lukket.
– Nå er endelig alle papirer på plass. For denne gang, sier han.
Bodøværingene har siden 2008 spesialisert seg på gjenvinning av brukt utstyr og plast fra blant annet fiskeri- og havbruksnæringen i inn- og utland. Totalt er 56.400 tonn samlet inn de siste ti årene – for øvrig mer enn bruttovekten til Titanic. Alt materiale videreforedles ved selskapets fabrikk i Litauen.
Nofir har gjennom årene utvidet kjernevirksomheten til 20 land, men har måttet se satsinger på kassert fiskeri- og havbruksnett fra utlandet bli satt på vent på grunn av nye regler.
I 2018 ble oppdrettsnøter definert som farlig avfall, noe som medført langt strengere regler for eksport, håndtering, gjenbruk og destruering. To år senere trådte lignende regler i kraft for blandet plast.
– Tidligere kunne du samle inn plast, og sende inn til mottager for videre behandling, uten å måtte hente inn tillatelser. Nå er det litt «collateral damage», sånn som når man uten å ville det skyter medsoldater, sier Aleksandersen.
Regler til besvær
De nye reglene trådte i kraft «nær over natten», første januar 2021, forteller daglig leder.
Nå medførte forsendelse og håndtering av blandede plastprodukter, ulike tillatelser fra avsenderland, samtykke fra transittland og tilsvarende tillatelser fra mottagerland.
I utgangspunktet er ikke reglene tenkt å hindre aktører som har gode gjenvinningsløsninger, men skulle typisk hindre dumping av søppel fra i-land til lavkostland.
For Nofir-sjefen oppleves reglene som dyre, tungrodde og mot sin hensikt.
– Det er forferdelig mye byråkrati rundt dette her, sier Aleksandersen.
Daglig leder forteller at hver avtale kan ta opp i et halvt år å få på plass.
– Og den varer bare i ett år. Før kunne vi ta imot en forsendelse fra en vilkårlig leverandør, det kan vi ikke nå, sier han.
Holder mindre aktører ute av kretsløpet
Han tror at byråkratiet og merkostnadene stenger mange mindre aktører ute fra å yte grønt i miljøkretsløpet.
– Du nevner kostnad, hvor fordyrende er dette for dere?
– For Nofir som organisasjon er det kanskje snakk om opp i 700.000 kroner i året, og i tillegg et helt årsverk for å håndtere søknader, avtaler og byråkrati, sier Aleksandersen.
Nå er altså avtaler for tre land i boks, og Aleksandersen forteller at det er andre gang de har vært i dialog med Seychellene.
– Det er vårt datterselskap i Litauen som har hatt kontakten der, og avtalen har allerede gitt resultater, sier Aleksandersen.
Totalt 85 tonn med kasserte tunfisknøter har rukket å bli tatt imot og håndtert ved gjenvinningsanlegget der. Nøtene er nylon i god kvalitet, noe som gjør det enkelt å videreforedle.
– Vi synes det er helt supert at Seychellene har fokus på å forhindre marint avfall. Myndighetene vi jobber med der har allerede spurt om de kan få sende seks forsendelser til, og er veldig fornøyde, sier Aleksandersen.
Island langt fremme
Island er allerede langt fremme med mottak av garn og nøter fra landets fiskeri og havbruk. Det lille landet har imidlertid ikke fullt så godt utbygget gjenvinningsløsninger som det som finnes i Norge.
Aleksandersen forteller at rederne, som har ansvaret i den nasjonale produsentansvarsordningen, selv har innsett at det er mye som ikke kan resirkuleres lokalt. Det kan imidlertid gjøres av Nofir, forteller Nofir-sjefen. Nå har selskapet landet avtale med Fisheries Iceland (SFS).
– Vi har gjort en avtale der de sender nesten alt til oss, og vi tar imot, demonterer og klargjør for gjenvinning.
En tilsvarende avtale med færøyske Vónin er også på plass. De første containerne med oppdrettsredskap er allerede kommet til Litauen for videre bearbeiding.
Tidligere i år utvidet Nofir virksomheten til også å omfatte banenett og annet fra idrettsplasser og ballbinger som finnes i rikt monn langs norskekysten. I retur skulle organisasjoner og lag få omsydde trålposer og annet kassert materiell fra blant annet fiskerinæringen.
– Også fra Island?
– Det er i teorien noe som kan gå tilbake dit, men i praksis ikke.
Aleksandersen forteller at det inntil videre bare er idrettsnettsatsingen som avviker fra kjerneproduktene fra fiskeri og oppdrett.
– Vi er en liten bedrift. Det er lett å spre seg ut og blir mindre god på mye. Vi skal være gode på det vi holder på med, sier han.
