Nå kan labdyrket fisk havne på middagsbordet

Om kjøperne ønsker laboratoriemat, gjenstår å se.

– Du kan faktisk bruke samme teknologi til å dyrke fisk.

Seniorforsker Sissel Beate Rønning er allerede veteran i et fag som for mange er nytt og ukjent, og leder Nofima sin forskning på det som på fagspråket heter cellebasert landbruk.

Fiskepinner allerede på bordet

I forskningsprogrammet Precision arbeides det med storfekjøtt, eller rettere sagt kjøttceller fra storfe. Rønning forteller at et kommersielt, europeisk selskap nettopp har annonsert fiskenuggets og fiskepinner, klare for markedet.

– Det er ofte laks og ørret som blir dyrket. Jeg vet strengt tatt ikke hvor langt de er kommet, for det er et stort hemmelighold i denne bransjen!

Bryter ned muskelfibrene

– Men hvordan dyrker dere egentlig kjøtt?

– Stort sett alle levende organismer, slik som storfe, kylling og fisk, har såkalt sovende muskelceller som ikke aktive før det oppstår en skade, forklarer Rønning.

Da våkner cellen til liv, vandrer bort til skadestedet, og deler seg til nye celler. For å få fatt i de små reparatørene, bryter forskerne ned muskelfibrene.

– Da sitter vi igjen med celler som vi fôrer og dyrker videre i laboratoriet.

I laboratoriet kan kjøttets livssyklus styres, slik at én type fôr som er gunstig for celledeling byttes ut med en annen type fôr som får cellene til å danne fiber. Kunnskapen er egentlig hentet fra medisinsk forskning, som har gitt mulighet til å dyrke både organer og hud.

– Litt som en tenåring i puberteten, der kroppens livssyklus endrer seg på cellenivå. Men det er altså ikke alltid like lett som det høres ut, da!

Store ord og europeiske sinker

– At selskapet Bluu Seafood søker EU-regulativ i 2025 kan imidlertid bety at de er kommet langt på vei. Det er derfor svært viktig at norsk industri er på ballen, enten vi vil eller ikke. Alternativet er at vi ender opp med å måtte kjøpe dette fra land som Kina.

I Kina er nemlig cellebasert landbruk allerede inne i femårsplanen for matproduksjon. I USA og i Israel – som allerede har 3D-printet en hel biff – står tre pilotanlegg klare til å produsere kjøtt når endelige tillatelser foreligger.

Nå er Rønning også blitt leder for forskningsprosjektet Arrival, som blant annet skal forske på bruken av cellebasert landbruk og såkalt presisjonsfermentering til å skape både melk, egg og kjøttprotein.

Likt for kjøtt og fisk

Ennå er det mye forskning som gjenstår. Rett type mat til cellene kan være forskjellen på liv eller død – og hvilken livsfase kjøttet går inn i. Presisjonsfermentering gir forskerne i tillegg mulighet til å lage både eggehvite og melkeproteiner, og samtidig teste ut ulike «reisverk» for muskelcellene.

– Teknologien er helt lik for kjøtt og fisk. Vi har forsøkt å dyrke lakseceller i bioreaktorer, og flere mener at det faktisk er lettere med fisk enn med kjøtt, altså lettere å holde den i kultur.

Liten interesse fra klimavennlig næring

Det er likevel kyr det satses på i Nofimas laboratorier på Ås utenfor Oslo. Forskerne har også brukt en 3D-printer til å «skrive ut» muskelbiter med bioblekk, en løsning som gir struktur, og som forskeren mener kanskje er enda enklere med det mykere fiskekjøttet.

Enn så lenge kan havbruksnæringen skilte med et langt lavere klimaavtrykk og bærekraft i for eksempel fôr.

– Vi ønsker å implementere nye proteinkilder inn i allerede eksisterende matprodukter samt å forberede samfunnet, forbrukerne og næringsmiddelindustrien på de mulige konsekvensene av dette radikale skiftet i måten å lage mat på, sier forskeren.

Om det ennå er billig og lukrativt med oppdrett, er fremtiden ofte vanskelig å spå. Skepsis til oppdrettsnæring, ressursbruk og sykdommer er faktorer som også kan gjøre laboratoriefisk til satsingsområde, tror hun.

– En økning for oppdrett kan sette press på ressurser, og åpne for andre løsninger.

Arrival handler om etikk og marked

– Selv om noen mener at vi ikke skal ha konvensjonell kyllingproduksjon i fremtiden, så trenger vi jo avskjær. Og jeg tror ikke vi utraderer konvensjonell produksjon med det første!

Selv om Nofima ennå ikke har forsket på hvor mye innsats som må til for å få ut en gitt mengde protein, tror Rønning det enn så lenge kan ligge på 250 gram protein inn for å få 200 gram protein ut.

– Dette er ennå en lite presis vitenskap, med mye penger og mye hype!

Akkurat dét skal forskningsprosjektet Arrival også se nærmere på. Forskerne skal vurdere selvforsyningsgrad, etikk, hvordan kjøperne tar imot lab-mat – og ikke minst hvilke samfunnsmessige utfordringer slik produksjon kan gi.

– Det handler om arbeidsplasser, distrikts- og næringsutvikling. Det handler om hvem som skal stå skal eie kunnskapen, for produksjonen og tjene pengene. Det handler om hvorvidt lab-dyrket mat er mer bærekraftig enn mat fra for eksempel regenerativt landbruk, sier Rønning.

Precision er finansiert av Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter, og pågår til 2025. Arrival er finansiert av Norges forskningsråd, og har en budsjettramme på 20 millioner kroner. I dette programmet deltar også Sintef Industri, OsloMet, Ruralis, Teknologirådet, Nortura, Norilia, i tillegg til Tine.

Billigere med bakterier og gjær

Innsatsfaktoren blir langt bedre når rimeligere alternativ som bakterier og gjær kan tas i bruk som fôr, tror Rønning.

– Det vi gjør handler ennå ikke så mye om bærekraft, mer om å få det til.

– Kan det produseres fôr til oppdrett?

– Haha, det blir kostbart! Fôrindustrien trenger så utrolig mye fôr at vi må ha en helt annen innsatsfaktor for at det skulle kunne lønne seg.

Noe annet som kan dyrkes, er fett.

– Alle snakker jo om protein, men vi kan faktisk dyrke fettceller på samme måte, sier Rønning og ser for seg spesialdesignete fettceller, med optimal og helsevennlig fettsyresammensetning.