Per Kristensen har fisket siden før krigen og har ingen planer om å gi seg

Norges eldste fisker holder til i Valle, litt nord for Kragerø. Han har fartstid på rundt 85 år.

Per Kristensen (96) har fisket i hele livet. Nå gleder han seg til våren, og at makrellen snart er tilbake i fjorden.
Per Kristensen (96) har fisket i hele livet. Nå gleder han seg til våren, og at makrellen snart er tilbake i fjorden.Foto: Anders Furuset
Saken du nå leser er hentet fra arkivet, og er del av Kystens Næringslivs helgesatsing. Les flere slike saker her. Denne saken ble først publisert i Kystens Næringsliv søsterpublikasjon. Fiskeribladet den 21. april 2023.

– Det er blitt noen makreller i løpet av disse årene.

Fra det hvitmalte huset han fikk bygget i 1953 har Per Kristensen utsyn mot Skagerrak, havet som har vært hans arbeidsplass omtrent uavbrutt siden før andre verdenskrig.

– Det var annerledes før. Mye mer fisk, og mye mer fugl. Jeg husker at havet kunne være nesten helt kritthvitt av terner. Nå er de nesten borte, sier han.

Det er lenge siden fiskeri var en stor næring i det lille tettstedet Valle. På denne onsdagen i april venter bare den lille, søvnige ferielandsbyen på sommergjester.

Norges eldste

Selv om reketråleren som hadde tjent Per i flere tiår ble sendt til opphugging i 2000, har det ikke stoppet ham fra å fiske. Det har heller ikke alderen, til tross for at det kun er få år som skiller Per og herværende avis som fyller 100 år denne helgen.

Av 10.607 personer oppført i Fiskermanntallet, er Per Kristensen den eldste. Nestemann på lista er to år yngre.

Appelsin til jul

Per ble født 1. juli 1926. Han vokste opp på øya Lille Furuholmen noen få hundre meter utenfor der han bor i dag. De var en søskenflokk på 15, og eneste familie som bodde der ute.

Ungene måtte ro til skolen på fastlandet. På vinteren ble fjorden ofte islagt, men det var ikke alltid isen var trygg. Eneste måte å komme seg over på da var å sitte i båten, og dra den over.

– Jeg husker at noen ganger kunne vi komme litt for sent, men da sa læreren bare at det var bedre vi kom sent, enn at vi ikke kom, forteller Per.

Faren var fisker, og det ble servert mye fisk hjemme. Familien hadde vanligvis to griser, som de slaktet til jul. Utover det var det lite kjøtt.

Tross mange unger og dårlig råd var det naturligvis julefeiring.

– Vi fikk ei appelsin hver. Det var julegaven vår. Jeg vet ikke om ungene ville vært fornøyd med det i dag, humrer Per, og legger til at han også husker første gang han fikk smake banan.

– Det var en annen tid.

Kulene fløy

Per startet å fiske før krigen, tolv år gammel. Da var han med faren og fisket med line. De fikk for det meste torsk, men også hvitting, flyndre og andre fiskeslag.

Under krigen var det ikke rett fram, heller ikke for fiskere. Det var rasjonering av bensin, og selv om lensmannen ga ekstra merker til fiskere, holdt det ikke. For å spare bensin kjørte de motoren tidvis på knott, altså trepellets. Det var langt fra optimalt, med mye støy og røyk, og dårlig motoreffekt.

Mangel på drivstoff var langt fra den eneste utfordringen under tyskernes okkupasjon.

– Jeg husker en gang jeg var ute og fisket makrell med den ene broren min. Tyskerne hadde skyteøvelse, og skulle senke en gammel seilbåt. Jeg ville holde god avstand, men broren min var mer opptatt av hvor det var godt fiske. Plutselig fløy kulene rett over hodet på oss. Nå må vi bare komme oss på land så fort som mulig, sa jeg.

Fisket har vært leveveien i alle år. Stort sett. Under krigen hadde Per et avbrudd på rundt to år, da han jobbet som gårdsgutt på en gård i nærheten. I årene etterpå tok han i perioder med dårlig fiske arbeid på en lokal sementfabrikk. Arbeidet der besto i å laste skip med sementsekker som veide 50 kilo. De ble stablet på inntil 12–13 sekker i høyden.

– I begynnelsen så jeg nesten ikke råd med å løfte så tungt, men vi fikk fort en teknikk inne. Det var hardt arbeid, sier Per.

Satset på reker

Etter å ha drevet et variert fiske i flere år etter krigen, besluttet Per å satse på rekefiske. Han investerte i en reketråler i 1961, og fisket reker til båten måtte kondemneres i 2000.

Med båten fulgte også noe nytt og moderne: Et ekkolodd. Per minnes før han fikk det, da han måtte lodde for å sjekke dybde og bunnforhold før han satte ut teiner.

– Det har vært en rivende utvikling. Nå er båtene full av utstyr, og jeg ser for meg at alt stopper opp der ute om internett er nede.

– Det var nære på

Fiskeryrket er ett av Norges farligste yrker. Per har ikke selv vært direkte involvert i forlis, men fikk seg en støkk i 1965.

Det var 23. juni, selveste Sankthansdagen. Broren hadde fisket mye makrell dagen før, og naboen mente de burde benytte seg av muligheten og dra utpå selv om været ikke var det beste. Litt motvillig ble Per med.

De dro ut med hver sin båt, Per, broren og naboen. Det blåste raskt opp, og sjøen ble grovere. Bølgene skvulpet over ripa. Per fikk vann i motoren, som stoppet.

Mens Per plagdes med motoren, kom det plutselig svær bølge over båten til naboen. Bølgen skylte ham over bord. Båten gikk ned raskt, mens naboen holdt seg flytende ved å klamre seg fast til ei tom bensinkanne.

– Jeg kunne ikke hjelpe siden jeg ikke fikk i gang motoren. Det viste seg også at han hadde et makrellsnøre rundt foten der han lå og duppet.

Etter en tid fikk omsider Per og broren likevel hentet naboen opp av vannet, og de kom seg etter hvert i land.

– Han mistet båten, men beholdt livet. Det var nære på, sier Per.

– Hva annet skal jeg gjøre

Sjarken Per bruker nå, ligger ved brygga rett nedenfor hagen hans. Langs den korte betongtrappen opp til huset har allerede hageblomstene begynt å kikke frem. Med våren i full anmarsj, er det heller ikke lenge til makrellen er tilbake på fjorden.

Tross sine snart 97 år, har Per ikke tenkt å la den få passere i fred.

– Hva annet skal jeg gjøre? Sitte inne og kjede meg, sier han fra stua, og ser utover fjorden.

Det hvitmalte huset fikk han oppført i 1953. Det kostet 23.000 kroner, og mye er fortsatt som da det ble bygget. Blant annet er vinduene originale.

I dag er huset verdt millioner av kroner, noe som gir fiskeren en stadig høyere eiendomsskatt.

Per flyttet aldri fra huset hvor han sammen med kona Aslaug oppfostret familien med syv barn. Han på jobb i båten. Hun i bilen, på jobb som en av landets første kvinnelige kjøreskolelærere.

Etter dem er det blitt 14 barnebarn og 15 oldebarn. Og flere er på vei.

Tre generasjoner fiskere

Alle de tre sønnene til Per er blitt fiskere.

Morten Kristensen (63) jobbet noen år på anlegg, før han fra 1981 ble med faren på fiske. Han kjøpte raskt egen båt.

Morten bor få hundre meter fra far pappa Per, også han i et hvitmalt hus rett ved sjøen, med egen brygge i hagen hvor båten «Lumik» ligger. Morten fisker mest reker og kreps.

– Alt annet er blitt vanskeligere. Jeg får litt flyndre, breiflabb og hummer. Det er også mye hummer her ute, og akkurat det er blitt litt bedre butikk de seneste årene, sier Morten.

Torsken er borte. Håbranden som Per fisket etter tidligere, er blitt rødlistet. Likevel har Mortens sønn og Pers barnebarn Stian (42) også blitt fisker.

– Jeg kjøpte meg båt for konfirmasjonspengene, og startet med å fiske flyndre. Så begynte jeg å fiske på heltid som 18-20-åring. Det var bra fiske da, men nå er det neste tomt, sier Stian.

De siste fiskerne

Ingen av Pers oldebarn kommer til å bli fiskere, tror de tre.

– Det er litt vemodig, men en del av utviklingen. Det er ikke så mange unge her i området som starter som fiskere, sier Morten Kristensen.

Faren Per minnes også hvor bra fisket var tidligere.

– Fisket har forandret seg enormt. Da jeg var guttunge var det minst 20 fiskere her. Nesten alle var fiskere da.

Selv om Per ikke har noen konkrete planer om å gi seg, hinter han om at det kan skje en dag. Han sier at de hjemmelagde hummerteinene hans fisker best, men at de ikke har like lang holdbarhet som de kjøpte stål-teinene.

– De varer kanskje i fem-seks år til, så da er det kanskje på tide å pensjonere seg, ler han.


(Copyright)
Publisert 22. June 2024, kl. 09.00Oppdatert 25. June 2024, kl. 08.27