Rederiforbundets nye sjef: – Norske redere er avhengige av Kina

– Jeg ser det, men skal vi løse klimakrisen er det ingen alternativer. Det må vi forholde oss til.

– Sjøfartsdirektoratet gjorde meg glad i næringen. Men som gammel politiker ble jeg litt frustrert over å ikke kunne påvirke, betror Hareide oss.

– Og for å være litt kynisk, legger han til, – det er bedre å bruke mitt politiske nettverk nå, når jeg bare har vært tre år borte fra politikken, enn om jeg hadde jobbet ut hele åremålsperioden min på seks år.

Ville si nei takk

Dermed ble 51-åringens korte liv som sjøfartens toppbyråkrat i Haugesund avløst av en jobb som næringens topplobbyist i Oslo.

Etter tre perioder på Stortinget, en tid som statssekretær, to statsrådsposter og sju år som leder i nå skadeskutte KrF har han hatt mange kontorer.

Nå sitter han i det definitivt største, og ganske sikkert det mest fasjonable kontoret.

Foran ham er Kontraskjæret og Akershus festning, i nabobygget spiller klokkespillet på Oslo rådhus optimistiske toner hver hele time, og litt bortenfor ligger øybåtene, Honnørbrygga, Aker Brygge og Nasjonalmuséet, for å nevne noe.

Rommet er som en L, der skrivebordet er i den korte delen og møtebordet i den lange. På veggene er et par klassiske gamle bilder av den norske sjømannen, mens et svært bilde av Kjell Nupen pryder veggen ved møtebordet.

To år altså. Det var det han fikk til i det som kalles araberhovedstaden på Vestlandet. Det hjalp ikke med utsikt over havet fra huset på Karmøy. Heller ikke småbyidyllen i den maritime kystbyen knappe sju mil fra der han tråkket sine barnesko var nok til å holde på ham.

Den nye vinen

Barna på elleve, ni og fem år hadde begynt å etablere seg på det nye hjemstedet og kona Lisa Marie hadde fått jobb. Han tok det likevel opp med familien.

– 11-åringen synes det var litt fint og litt vondt om vi skulle flytte på oss igjen. Hun har venner både i Oslo og på Karmøy. Vi ble enige om å vente til sommeren, så får vi se om de flytter etter meg eller om jeg fortsetter å pendle.

Knut Arild Hareide er helproff i sin omgang med journalister. Han bruker konsekvent fornavnet mitt. «Du og eg, Dag», sier han, som om vi var gamle kjente. Han tilbyr kaffe, vann og Twist.

51-åringen er den nye vinen i en bransje der dressene har vært svarte, sigarene fete og konjakken dyr. I sin lavtsittende beige bukse, brunlige blazer og lyseblå skjorte passer ikke den slanke kroppen inn i det tradisjonelle bildet. Det hjelper ikke med gråstenk i det velpleide håret og slett ikke med den enslige gifteringen – ingen signetring – som ser ut til å være grodd fast på høyre ringfinger. Neglene, derimot, ville gitt anerkjennende nikk fra enhver manikyrist.

Et enormt skifte

Det er ikke noen næring i krise som har interesseorganisasjonen sin her. Det går også fram av interiøret. Her er det ingen pappesker i gangene, smuss eller gamle kaffekopper. Det er glatt, rent og strøkent i en slags modernistisk eleganse. Stål og glass, med svære klassiske gamle bilder fra før motoren revolusjonerte shippingnæringen. Maskuline sjøfolk med regnhyre og sydvest i dramatisk kamp mot elementene.

Innimellom står svære moderne tankere og supplyskip i glassmontere og vitner om en helt annen tid. En plattform står borte i et hjørne og direktøren stiller seg opp til fotografering ved en eldgammel globus han knapt tør røre.

– Har alltid vært for EU

På Arendalsuka vakte det litt interesse at han uttalte seg positivt om EU, siden han i sju år har ledet et parti som har sagt uttrykkelig nei.

– Du tar feil. Jeg stemte «ja» i 1994 og har ment det samme siden. Det har jeg også sagt i intervjuer før. Den eneste gangen du kan si jeg ikke ville inn i EU var i 1972. Da var min mor høygravid med meg og gikk og stemte. Hun sa «nei».

Han understreker at han var for EU også da han ble valgt til leder i KrF i 2011.

– Noen var veldig skeptisk til meg da, og kanskje jeg ikke hadde blitt partileder om EU-saken hadde stått mer sentralt i den politiske debatten, undrer Hareide.

Han slår pekefingeren i bordet.

Skryter uhemmet

Han satt i to borgerlige regjeringer, men gikk på dramatisk vis av som partileder fordi partiet hans ikke ville samarbeide med venstresiden.

– Nå skal jeg ha kontakt med alle partier, sier han.

Han skryter uhemmet av norske rederier.

– Alt i 2020 bestemte Rederiforbundet seg for at næringen skulle være klimanøytral. Det var før den norske regjeringen og før den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO sa det samme.

Triumferende lister han opp:

– Det første skipet på LNG (flytende naturgass) var norsk. Det første skipet på batteri var norsk, mens det første som brukte metanoldrivstoff var norskkontrollert. Jeg tror jammen det første fartøyet på ammoniakk også blir norsk.

Igjen understreker han hvert poeng med å slå en finger i bordet.

Direktøren konkluderer med at næringen han leder er verdensledende innenfor det grønne skiftet.

– Vi i Rederiforbundet er likevel opptatt av at skipsfarten har relativt store utslipp – og hvis næringen skal fortsette å være en bærebjelke i norsk økonomi også i framtiden må utslippene ned. Da må det lønne seg å satse grønt. Det er en problemstilling vi er opptatt av å løfte fram.

– Det er rett at Norge er et lite land i verden. Men når vi snakker om det maritime er vi en supermakt. Vi har verdens femte største flåte, målt i verdi. Da blir vi hørt på.

Grønt må lønne seg

Han gir seg ikke nå:

– Rederiene skaper store verdier for Norge. Næringen har preget landet gjennom mange generasjoner. Og den kan omstille seg. Den var viktig da vi utviklet oljenæringen, og blir viktig nå når det gjelder havvind.

De tjener penger også. Verdiskapningen er på rundt 90 milliarder kroner i året, har forbundet regnet ut.

– Sett i lys av hvor viktig skipsfarten er for Norge og at den har en global tilstedeværelse som få andre norske næringer, hadde vi gjerne sett at oppmerksomheten rundt næringen var større i hele samfunnet, begynner han.

Han sukker:

Mye bygges i Norge

– Hvis næringen skal fortsette å være en bærebjelke i norsk økonomi også i framtiden må utslippene ned. Da må det lønne seg å satse grønt. Og det er et stort spørsmål om det grønne skiftet lønner seg for næringen. Vi ser at eierne ikke alltid våger å si ja til gode grønne prosjekter. Det er for dyrt og usikkert. Dersom støtten til grønne tiltak kuttes blir det en tap-tap-situasjon for alle. Da stopper det grønne skiftet opp. Rederne har aldri spurt om særbehandling, bare om at de får det samme som konkurrentene over hele verden får.

Igjen tapper han den lange pekefingeren i bordet.

– Vi kan ikke gi særnorske skatter til en næring som har preget landet vårt i hundre år. Da flytter næringen ut. Det er heldigvis alle enige om, sier han og ramser opp alle partier på Stortinget.

– Vi er skal være glade for at vi har den norske verftsklyngen, men vi har ikke kapasitet til å bygge de største skipene. Höegh bygde nylig et skip i Kina. Det var det eneste landet som hadde kapasitet. Så er det slik at svært mye av skipene bygges ved norske verft, men blir påkoplet på verftene i utlandet.

Men det er gufne tider. Kina og Russland er svært så offensive både teknologisk og militært.

Hareide tror shipping, fiskeri og havvind vil finne ut av det at med hverandre.

– Jeg tror det må bli noen avveininger, og at næringene vil tilpasse seg hverandre. Regjeringen er i ferd med et bra arbeid for å kartlegge dette.

Han mener grunnrenteskatt bare må innføres i de etablerte næringene.

– Havvind-næringen må etablere seg og bli bærekraftig før man vurderer noe slikt. De røde tallene må bli grønne. Hadde man innført grunnrenteskatt nå, ville veksten ha stoppet.

Den lykkelige høsten

Da vi møtte Hareide var det full krise i hans gamle parti. Olaug Bollestad var sykmeldt, men satt fortsatt som leder.

Da Hareide selv var leder ville han at partiet skulle velge Jonas Gahr Støre framfor Erna Solberg.

– Det var en lykkelig høst, før pandemi og krig i Europa. Den eneste bekymringen det norske folk så ut til å ha var hva slags sidevalg KrF skulle ta. Jeg føler verden er blitt så alvorlig etter det, humrer han.

– Det overlater jeg egentlig til andre å kommentere. Både Kjell Ingolf (Ropstad), Olaug (Bollestad) og Dag Inge (Ulstein) er flotte personer som norsk politikk trenger. Men de må også få ta egne valg.

Knut Arild Hareide understreker at han ikke lenger er tett på KrF. Han vet ikke hva som skjer.

Blir ikke statsråd igjen

De tidligere lederen er motvillig når vi spør ham om hva han tror blir utgangen av det hele.

– Jeg vil ikke legge meg opp i det. De må få tid til å avklare situasjonen. Men så vet jeg også at det kan komme noe positivt ut av en krise.

– Jeg tenker at dersom KrF i valgkampen 2025 kan si til velgerne at det kan være helt avgjørende for et skifte om KrF kommer under eller over sperregrensen, vil det kunne gi partiet et løft.

– Nei.

– Ja.