Skjebnedag for Green Minerals og mineralutvinning på norsk sokkel
Green Minerals har sikret seg en fot i hvert verdenshav og venter i spenning når høringsfristen for konsekvensutredningen går ut i dag fredag.
– Det er bare et par dager til nå, så er vi på egne bein.
Fredag 27. januar er en skjebnedag for børsnoterte Green Mineral og administrerende direktør Ståle Monstad.
Skjebnetid for aktørene
Det som skjer etter dét gir sterke føringer for om det er liv laga for mineralutvinningsselskapet. I hvert fall på norsk sokkel.
– Vi antar at det blir sendt en proposisjon til Stortinget før sommeren om å åpne for kommersiell letedrift, sier Monstad til Kystens Næringsliv.
Selskapet startet opp i 2020, kom seg på børs året etter, og har inntil nå vært deleid av SeaBird Exploration, et seismikkselskap med bakgrunn fra olje- og gassindustrien.
– Vi har vært et datter- eller søsterselskap, og kommer fortsatt til å benytte oss av deres støttefunksjoner på finans og HR, forteller Monstad.
– Vi er heldige som fortsatt har en oppegående oljenæring, med aktuelle fartøy og metoder.
Selv har Monstad erfaring fra dyphavsoperasjoner – sist tre kilometer rett ned utenfor Ghana – og forteller at der olje- og gassnæringen beveger seg tre til fire kilometer ned i reservoarene, foregår både leting og selve gruvedriften til sammenligning nær overflaten.
Langt fremme
– Vi snakker om seismikk og elektromagnetisk måling, der vi allerede er langt fremme.
Green minerals har også fått seg et visst erfaringsgrunnlag, og et nettverk av samarbeidspartnere.
– Ingen kan gjøre dette helt alene. Vi har derfor også samarbeid med Oil State Industries (Osi) Minerals, som leder et konsortium som skal sy sammen et konsept for «harsh environments» for nettopp Norge. Osi vil også gå inn som aksjeeier i Green Minerals.
Akkurat nå er Green minerals derfor aktuell med en intensjonsavtale med en internasjonal lisenshaver. Denne gjelder et større område i Stillehavet, der en estimert mengde på 200 millioner tonn såkalte noduler står tilgjengelig for lisenshaveren.
Der mineralene som finnes på norsk sokkel krever gruvedrift på havbunnen, ligger nodulene på havbunnen, i stor grad klare til å plukkes.
Produksjon over 100 år
– Nodulene har et annet mineralinnhold, og siden det ikke kreves gruvedrift, en helt annen risikoprofil. Årlig kan man kanskje klare å ta opp mellom 2 og 2,5 millioner tonn. Vi snakker om en hundreårsproduksjon.
Selv om lisenshaver og aktør slipper fordyrende og vanskelig gruvedrift, er det andre forhold i Stillehavet som spiller imot.
– Det er en voldsom mengde noduler. Tingen er at de er spredt ut over et voldsomt stort område!
I Nordsjøen ligger forekomstene tilsvarende på områder som i både forskningsrapporter og pressemeldinger måles i fotballbaner. Monstad har ikke trå på at absolutt alt kan hentes opp, men ikke fordi det er snakk om store områder og tynnere lag.
– Også miljøhensyn spiller inn. Som på norsk sokkel er det etablert no go-områder for å sikre mikrober og biologisk liv mulighet til å spre seg på havbunnen.
God praksis i Norge
– I Norge har vi god praksis med å dele datagrunnlaget, og heller tolke dataene. Det første vi må gjøre er å samle inn ytterligere geofysiske data fra sonar og tilsvarende. Det betyr å gå ut med letefartøy, og se etter tegn på overflaten som kan indikere sulfidforekomster.
Som i olje er det snakk om elektromagnetisk måling og seismikk.
– Da kan du nærme deg og foreta ytterligere leting, for eksempel ved bruk av ROV. Veldig mye er «rett ut av oljehyllen», mener Monstad.
– På norsk sokkel er blir det gruvedrift, og langt større risiko for miljøskader. Hvordan forholder dere dere til det?
– Vi legger veldig vekt på miljø, og en ny industri vil få et veldig søkelys på seg. Hvis det viser seg at vi ikke kan gjøre det uten store konsekvenser, så kan vi ikke gjøre det.
Monstad minner om at forekomstene i Norge er på dyphavsområder som er nesten fritt for liv, og konsentrert på svært små områder. Det muliggjør at det kan designes «closed loop»-systemer, der eventuelle utslipp aldri går rett ut i vannsøylen. Erfaring fra operasjoner i Stillehavet og simulering viser at maskinene som plukker, virvler opp mudder og sedimenter.
Lik olje og gass
Før nodulene i Stillehavet kan høstes, må aktørene vurdere om det er mest hensynsmessig med stasjonære rigger eller bruk av skip.
– Metoden er nemlig lik den på dyphavet i olje og gass, med et riser-system som henter opp mineralene. Fordelen med skip er lagringsplass. Her spiller også de enorme avstandene i Stillehavet inn, du ønsker lav frekvens på shuttle-transport.
Innholdet i nodulene er det som omtales som «batterivennlige mineraler».
– Kobber, mangan, nikkel og kobolt, i tillegg til jern. Man kan i prinsippet nyttiggjøre seg av alt, uten særlig risiko for skade på miljø slik gruvedrift på landjorden gir.
Kanskje ikke uventet gjorde selskapet i fjor en jobb for «en større, internasjonal batteriprodusent». I likhet med lisenshaveren, er dette navn børsselskapet Green Minerals nødig går ut med offentlig.
– Nei, det er et visst hemmelighold rundt det, sier Monstad og peker på konkurransesituasjon og sensitive opplysninger.
Prosjektet i Stillehavet gir altså selskapet to bein å stå på i det som er en omdiskutert, potensiell industri.
– Helt klart. Om det ikke skulle bli oppstart på norsk sokkel, så har vi en solid mulighet i Stillehavet.
Annet tempo
I internasjonalt farvann er det Isa, Den internasjonale havbunnsmyndigheten som bestemmer, der det tilsvarende er den enkelte havstat som bestemmer på egen sokkel.
– Det gir et annet tempo og lovgiving.
Så langt har ikke noen av Green minerals fem ansatte vært «on site» på noe vis.
– Det er kun myndigheter og forskere som har lov til å delta på mineraltokt.
En fot innenfor har derfor vært å sponse to doktorgradsstipendiater, som har vært på tokt i sydlige Atlanterhavet etter mineralprøver.
– Toktene er gjennom University of Southampton og britiske National Oceanographic, og gir verdifull erfaring for alle parter.
(Vilkår)