Saken du nå leser er hentet fra arkivet, og er del av Kystens Næringslivs helgesatsing. Les flere slike saker her.
Fra kontoret på Havforskningsinstituttet har Geir Dahle utsikt inn mot Bergen sentrum, et blikk ned mot oppdragsgiver Fiskeridirektoratet, og kontroll på kysttorskens gyteområde i nord.
Det er nemlig Geir som styrer Henningsværboksen. Da vi snakket med litt tidligere, var han usikker på hvor både skrei og kysttorsk var blitt av.
– Denne gangen har ikke Bring gjort jobben sin, mente professoren og seniorforskeren ved Havforskningsinstituttet.
Nær 200 individprøver var blitt sendt fra Svolvær. Ingen hadde nådd Bergen.
Sårbar kysttorsk
Geir Dahle er en av forskerne som passer på Henningsværboksen. «Boksen» er et fjordlinje-innrammet område i Lofoten, med særskilt status som gyteområde for den sårbare kysttorsken. De første seks månedene av året er området stengt for fartøy over 11 meter.
Siden 2011 har boksen blitt åpnet i sesongen for konvensjonelt, passivt fiske med båter under 15 meter, utenom snurrevad. I år ble boksen åpnet 19. februar.
Det er Fiskeridirektoratet sine prøver og Havforskningsinstituttet sine analyser som gir klarsignalet.
Nye metoder gir raskere svar
Det springende punktet er hvor stor andel av skrei som har kommet til, slik at kysttorsken ikke blir oppfisket. I dag settes grensen ved 70 prosent.
Tidligere måtte teknisk utstyr stasjoneres i Svolvær, og forskerne måtte være på plass ved mottaket. I de første årene med DNA-testing tok prosessen lang tid.
I dag gir nye DNA-metoder hurtig svar på gårsdagens fangst. Også en metode som er blitt brukt siden 1930-tallet for å skille skrei fra kysttorsk er i utstrakt bruk: Otolittene, øresteinene i fisk, er nemlig en «ferdsskriver» som gir informasjon om blant annet alder og tidspunkt for første gyting.
Enklere liv med polymerasekjedereaksjon
Siden 2010 er det inspektørene, og ikke forskerne, som drar ut til mottakene for å hente tilfeldige prøver fra fangst.
– Vi løser opp det tilsendte vevet, og den interessante biten av DNA-et får vi tak igjennom en maskinell prosess, sier Dahle.
Metoden han sikter til, er polymerasekjedereaksjon, eller PCR.
– Det er en metode der du ved hjelp av variabel temperatur kan kopiere opp den delen av DNA-et du er interessert i.
DNA er kromosomer og arvestoff. Den markøren forskerne bruker er pantofysin, et protein i celleveggen. Genet for skrei og kysttorsk har stort forskjell i uttrykk, og forskerne bruker denne forskjellen som en markør.
Små rusk gir viktige svar
– Nå man tar bilder av forskere, så er de alltid i lang, hvit frakk. Du får ikke meg i lang frakk, ler forskeren.
Han er lunt antrukket i t-skjorte og fleece-vest, i kontrast til laborantene og de andre forskerne på Havforskningsinstituttets lab. De er kledd i påbudte, lange frakker.
Dahle peker på et brett med bitte små reagensrør. I bunnen av hvert glass ser vi et lite rusk. Hvert rusk er fra en torsk levert over ripen fra «Kjartan K», en sjark fra Liland innerst i Austnesfjorden.
Finneklipp og vevsprøver
– Vår oppgave er å bestemme andelen av kysttorsk i prøvene, sier forskeren.
Brettet fremfor oss er prøver fra 96 individer, tatt 11. februar. Det er dette brettet som forsvant i posten, og gjorde at de offisielle testene ble gjort på nye prøver. Vanligvis er prøvene tilgjengelige på laboratoriet dagen etter prøvetaking.
– Prøvene er uansett ikke ferskvare, beroliger forskeren.
– Men jeg ble litt overrasket over at metoden for innsamling fungerte.
Når inspektørene tar prøver, klipper de en bit av en finne. På laboratoriet blir bitene lagt på sprit. Det er dette som stopper videre forurensning av prøvene. Fra hvert finneklipp tas en liten vevsprøve, og resten skal være opp til postverket.
– Enkel prosess
Natriumhydroksid tilsvarende en natrontablett i 200 milliliter vann, litt stabiliserende EDTA, og varmebehandling. Det er dette som lurer DNA-et ut av cellene.
– Du kunne egentlig drikke dette her, lokker Dahle.
Hver av prøvene får 75 mikroliter av miksturen, og varmes opp til 95 grader celsius i en halvtime. Denne prosessen sprenger celleveggene, og ødelegger enzymene i cellen.
– Da har vi frigitt DNA-et, forteller forskeren.
For mer omfattende prøver og stabile DNA har forskerne et eget kit til å isolere DNA-et ytterligere. DNA fra Svolvær er rent nok til å skille klint fra hvete, skrei fra kysttorsk. Men løsningen er sur, forteller han:
– For å få PH-en ned igjen tilsetter vi en såkalt TRIS-buffer, en organisk forbindelse.
Viktig prøvetaking
Fra 2007, da prøvetakingen startet, var det lite skrei i Henningsværboksen. Prøver ble analysert flere ganger ukentlig, og det var ikke før i 2011 at skreiandelen gikk opp og boksen ble åpnet for en kort periode.
Etter 2014 ble prøvetakingen redusert, og det ble bare tatt prøver opp mot åpning, i tillegg til en prøve i slutten av sesongen. Skreien kommer tidligere inn, og andelen holder seg høyt hele sesongen. Kvotene er også øket.
Ved et fiske hvor det bare er 10 prosent skrei, ville kysttorsken raskt blitt rensket ut, illustrerer Dahle. Han understreker at reguleringen fremdeles er viktig.
På Havforskningsinstituttets «kopirom»
I et lite rom, rundt noen kasser og inn en dør, finner vi en vegg med det som ser ut som brødbakemaskiner. Dette er PCR, termosykler for oppformering av DNA. Kort sagt «kopimaskiner» som kan lage millioner av identiske DNA-strenger.
– Vi tilsetter spesifikke primere ... jeg pleier å kalle det fiskekroker, sier Dahle.
«Fiskekrokene» er små DNA-biter som gjør at enzymene, som skal plukke opp pantofysinet, den spesielle delen av torskens DNA, fungerer.
PCR-maskinene tar temperaturene opp og ned i sykluser. Temperaturer på 95, 56 og 82 grader gjentas mange ganger.
– DNA består vanligvis av doble tråder. De er vanskelig å hente noe ut av, og var det vi satt med tidligere, forteller han.
To typer primere
På 95 grader splittes dobbelttråden i to DNA-tråder. Når temperaturen blir senket til 56 grader, passer det med «fiskekroken», de spesielle primerne. Primerne fester seg til en spesifikk bit DNA, og det finnes forskjellige typer primere alt etter hvilken DNA-del forskerne vil hente ut.
I dette tilfellet brukes to typer primere. Dahle røper at det hentes ut litt ekstra, til annen forskning.
Hjertet i laboratoriet
Når PCR-oppkopieringen er ferdig med noen milliarder nye DNA fordelt på 96 separate prøver, går turen rundt et nytt hjørne i laben, og en litt større maskin. Dahle flytter litt på to laboranter.
– Dette er hjertet i laboratoriet, forteller han.
Hjertet er en stor kloss, en såkalt sekvenseringsmaskin som ved hjelp av lyset fra en laser identifiserer og registrerer hver enkelt DNA-bit.
Prøvenes fysiske liv er ved veis ende.
B for skrei
96 ulike individer vises på en dataskjerm, som et spekter av farger. Dahle bytter om til grafevisning.
– Dette er en heterozygot, den har både allelene A og B, peker han.
Allelene, eller gen-markørene A og B vises på skjermen i blått og rødt. Grovt sett viser AA at det er snakk om kysttorsk, mens skrei har BB som kjennetegn.
Resten er opp til regneark og statistikk.
Professor Dahle leter frem prøvene fra 11. februar, og peker videre:
– 77,93 prosent skrei, med en feilmargin på mellom fem og ti prosent.
En prøve fra dagen etter viser 81,7 prosent innblanding av skrei. Begge trygt over de 70 prosentene Fiskeridirektoratet har satt som grense før Henningsværboksen åpnes opp for fiske med båter over 11 meter.
To uker til Møre
Torsken gyter på Møre også, og Dahle forteller at dataene han sitter på tyder på at skreien bruker rundt to uker på turen ned dit.
– I dag tester vi ikke lenger på Mørekysten, sier Geir Dahle.
Saken ble først publisert i Fiskeribladet 28. februar 2020.
