Teknologigiganten Brunvoll er tungt til stede med fremdriftssystemer, thrustere og automasjon der fartøy bygges. Men statlige rammebetingelser, skattekrav og budsjettforslag får Molde-selskapet til å bekymre seg for norsk produksjon og hele næringen.
– Enkelt sagt må vi selv ta ut 10 millioner kroner for å dekke formuesskatten basert på regler foreslått i statsbudsjettet nå.
Tallene konsernsjef Kåre Øyvind Vassdal i Brunvoll-gruppen refererer til innebærer en dobling på bare to år. I tillegg foreslås en ekstra arbeidsgiveravgift på fem prosent for lønn over 750.000 kroner.
Dobling på to år
– Historisk har vi ligget på rundt 5 til 5,5 millioner i årlig utbytte for å dekke formuesskatten, forteller konsernsjefen til Kystens Næringsliv.
| BRUNVOLL HOLDING AS | |||
|---|---|---|---|
| Amount in million NOK | 2021 | 2020 | % |
| Operating income | 1266.0 | 1263.5 | 0.2% |
| Operating result | 158.1 | 76.7 | 106.1% |
| Result before tax | 152.5 | 67.2 | 126.9% |
| Annual result | 117.5 | 50.2 | 134.1% |
| Operating margin | 12.5% | 6.1% | 104.9% |
| Equity | 604.7 | 555.2 | 8.9% |
| Total assets | 1202.3 | 1154.9 | 4.1% |
| Long-term debt | 129.4 | 190.3 | -32.0% |
Kilde: Proff
I forslaget til statsbudsjett lå også nyheten om «lakseskatten», en grunnrenteskatt på oppdrett i sjø. Havbruksnæringen svarte med stopp i både investering og nybygg. Det gikk fort en rød tråd fra brønnbåtrederier som kansellerte ved norske verft, til ordrestopp for leverandørnæringen. Om den mye omdiskuterte «lakseskatten» påvirker indirekte, rammer formuesskatten langt mer direkte.
– Selv ikke Solberg-regjeringen klarte å gjøre mye med formuesskatten.
Verdier til utlandet
Frustrasjonen er de ikke alene om.
Styreleder i Maritim bransjeforening i Norsk industri, Geir Bjørkeli, valgte å bruke årets verftskonferanse til å lange ut mot det han omtalte som «det svarte hullet i Oslo», og endringene i arbeidsgiveravgift, formuesskatt og den ekstra lakseskatten på 40 prosent.
– Statsbudsjettet traff oss under beltestedet tre ganger.
Bjørkeli er administrerende direktør i batteriprodusenten Corvus, og trakk frem situasjonen til nettopp de familieeide bedriftene og verftene.
– Verdiene er i kraner og utstyr. Formuesskatten og utbytteskatten er ikke bærekraftig, og favoriserer utenlandske aktører. Dette er en trussel mot både industrien og det grønne skiftet, advarte han.
Også nedover i verdikjeden reageres det kraftig. Daglig leder Per Jørgen Silden i designselskapet Skipskompetanse mener at den foreslåtte skattleggingen kan oppfattes som umusikalsk på grensen til det tonedøve.
Vil ikke det totale skattetrykket til livs
Som familieeid tradisjonsbedrift er Brunvoll noe av en anakronisme blant konkurrenter på børs eller med statlige eierskap. Nå vil de næringsnøytraliteten til livs.
– Enten verdiene er låst i cash eller i fabrikk, så er vilkårene de samme. Du kan ikke ha en formuesskatt som er helt uavhengig av driftsresultatet i en privateid bedrift. Vi må tappe konsernet for penger som skulle gått til drift og utvikling.
Det er ikke det totale skattetrykket han vil til livs, selv om utbyttet for å dekke formuesskatten har doblet seg og økt arbeidsgiveravgift vil koste dem tre millioner årlig.
– Det er hele innretningen. Jeg skulle heller sett at det ble skattlagt når eierne tok ut utbytte. Samtidig har ikke Norge tjent mer penger enn nå, og statsbudsjettet strammet knapt inn for en offentlig sektor som er dobbelt så dyr som våre naboland. Men, sett sugerør inn i privat næringsliv, ironiserer han.
Vil utfordre EØS-avtalen
Sammen med Knut Andresen, konserndirektør for teknisk og produktutvikling, tror Vassdal at vi har mye å lære av andre land.
– Enkelte steder finnes det en erkjennelse om at maritim næring og verftsindustri er strategisk viktig for nasjonens interesse, sier Andresen til Kystens Næringsliv.
Da er det ikke Norge han snakker om. Han peker mot spanske verft med lukrative 15 til 20 prosent i statlig tax-lease-ordning, og på franske og italienske verft der staten er garantist. I Kina og Sør-Korea er staten enda mer på banen for å holde trykket i industrien oppe.
– Subsidier er blitt en floskel. Vi må kunne utfordre EØS-avtalen, den er blitt en unnskyldning for ikke å gjøre noe.
Nest viktigste eksportnæring
Teknologibedriften Brunvoll sikret seg allerede på 1980-tallet kontroll og eierskap over egen verdikjede. «Produksjon i Norge»-strategien har gitt dem rasjonell produksjon og intern kompetanse. Lokale bedrifter sikres levedyktige kår. Dette er tankegods Vassdal og Andresen skulle ønske myndighetene noterte seg, også fordi statlige grep gjør verdikjeden sårbar.
– Lykkes du med produksjon selv, får du større andel av verdiskapingen. Men i samme åndedrag som det grønne skiftet nevnes, beskatter man kompetansebedriftene, sier Andresen.
Andresen er fremdeles irritert etter et ferskt Dagsrevyen-innslag. «Symptomatisk», mener han om nok en opplisting av «de tre viktigste eksportnæringene» som olje, gass og fisk.
– Olje og gass, ja, men maritim næring er nummer to! Fisk er nummer tre etter de samlede eksportverdiene fra rederi, verft og utstyrsleverandører.
– Hva kan gjøres?
– Noe av dette er vårt eget ansvar, gjennom NHO å informere politikerne om næringen. Vår avhengighet av råvareeksport av olje, gass, og elektrisitet gjør at vi har for liten oppmerksomhet på eksport fra produksjonsbedrifter. Etter oljekrisen i 2015 fortalte analysene at de som var minst påvirket var land med bred vareproduksjon og sterk eksport slik som Tyskland, summerer Andresen.
