Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.
Ute av syne, ute av sinn gjør at den folkelige motstanden neppe blir så stor som for vindmøller på land. Vi kan også styre mot mer nasjonalt eierskap enn på land hvor 2/3 av vindkraften er eid av utenlandske aktører. Men en gruppe vil være sterkt berørt av havvind – fiskerne.
Derfor er det avgjørende at Staten og selskapene har tillitsskapende og inkluderende prosesser med fiskerinæringen, først og fremst for å finne de beste løsningene for sameksistens. Men også for å unngå protester fra kysten som kan forsinke økt energiproduksjon og overgang til fornybarsamfunnet.
Som energikommisjonen konkluderte med, trenger vi mer energi raskt. Kommisjonen mener vi bør ha 40 TWh ny kraftproduksjon fra vann, vind og sol samt 20 TWh energisparing innen 2030. Dagens totale produksjon er ca. 150 TWh.
Bidraget fra planlagt havvind blir i første omgang beskjedent. Norge planlegger utbygging av 30 GW havvind innen 2040. Den første flytende havvindparken, Hywind Tampen, er nettopp satt i drift. Deretter skal Sørlige Nordsjø II (bunnfast) og Utsira Nord (flytende) bygges ut. Men havvind i Norge har også et industrielt potensial, ved at det gir nye markedsmuligheter for norsk leverandørindustri. Mange mener dette bare er starten på et nytt industrieventyr.
Norge er verdensledende i helhetlig forvaltning av havet hvor ulike interesser og miljøhensyn ivaretas. Behovet for mer energi, nye havnæringer som øker presset på arealene, og dårlig tid for å håndtere klimakrisen – alt dette stiller større krav til fellesskapet enn tidligere. Dårlig tid utfordrer behovet for tidkrevende, men helt nødvendige demokratiske prosesser.
Forankring, inkludering og dialog kan ikke ofres på det grønne skiftet sitt bord og er en forutsetning for å komme dit vi vil. Vi må styrke tillitsskapende prosesser og redusere behandlingstiden. Det klarer vi bare ved å involvere de berørte.
Regjeringen opprettet i fjor et dialogforum for havvind som ledes at olje- og energiministeren. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan forankre og åpne for justeringer av både statlige og private initiativ. Slike prosesser er tidkrevende, men kan spare tid hvis man unngår at partene går i skyttergravene.
God sameksistens til havs krever god samhandling mellom næringene. Vi trenger løsninger hvor næringssamarbeid utløser synergier. Dette kan være i form av stordriftsfordeler, deling av data, overføring av kunnskap og bruk av hverandres verdikjeder.
Ambisjonene bør imidlertid være større. Sameksistens bør også inkludere hvordan næringene sameksisterer med naturen. Kan tang- og taredyrking i en vindmøllepark føre til opptak av CO2, gi bærekraftig fôr til oppdrettsnæringen, ingredienser til mat og inngå i gjødselproduksjon?
Og kan forhøyet biologisk produksjon rundt installasjoner fungere som kunstige rev og gi positive effekter for fiske i de samme områdene? Kan marine næringsparker være en arealeffektiv utnyttelse som gir større områder disponibelt til fiskeri og bevaringsformål?
Klimaendringene påvirker det marine miljøet. Arter flytter på seg og nye dukker opp. Gyteområder og spesielt sårbare områder flytter seg raskere enn før. Været endrer seg. Kravene til dimensjonerende krefter på infrastruktur endres.
Derfor er det avgjørende at den best tilgjengelige kunnskapen om forventede effekter av klimaendringer tas i bruk når nye industrier etableres og nye arealer tas i bruk. En gunstig plassering av et havvind-anlegg i dag kan være ugunstig om 20 år.
Utfordringene står i kø, men mulighetene er mange. Havnasjonen Norge har alt å tjene på å videreutvikle dagens gode helhetlige havforvaltningsplaner. Involvering, inkluderende prosesser og dialog er kritiske suksessfaktorer.
