Takket være kapital, iherdig tro, kløkt og kompetanse har havbruk blitt en fantastisk motor langs kysten. Vi har ambisjoner om å vokse videre. Men det kommer ikke av seg selv.
Hva skal vi leve av etter oljen, spør mange? Det finnes trolig ikke ett svar på det spørsmålet. Det er ingen næringer som alene kan erstatte de enorme inntektene og velferden denne næringen har gitt Norge. Ja, olje og gass forsyner Norge med så store inntekter at det er lett å glemme at vi må ha noe å leve av. Men et av svarene er uten tvil det vi allerede har levd av i tusenvis av år; sjømat.
Helt siden de første menneskene dro nordover og oppdaget at det var mulig å leve her langs kysten, har vi levd av havet. Takket være god forvaltning har vi fortsatt en sterk fiskerinæring. I likhet med olje, er villfisk i havet en begrenset ressurs, men i havbruk ligger det store muligheter.
Lite visste de modige, dristige og kløktige gründerne som forsøkte seg fram for snart 60 år siden, hvor viktig forsøkene med å drive oppdrett av ørret og laks, at denne næringen skulle bli. Mowi har røtter tilbake til den spede start i 1964.
Som mange vil vite har det vært både motbakker og oppturer langs veien
Ole Erik Lerøy
Som mange vil vite har det vært både motbakker og oppturer langs veien. I dag er vi en stolt del av en norsk sjømatnæring i voldsom vekst, faktisk utgjør eksporten fra havbruk (laks og ørret) over 70 prosent av den totale verdien.
Sjømatnæringen har selv litt over 50.000 ansatte. Minst like mange arbeidsplasser skapes gjennom ringvirkninger. Norsk sjømat sysselsetter direkte og indirekte til sammen 106.000 mennesker, ifølge en fersk ringvirkningsrapport fra Menon Economics, Nofima og Norce.
Disse ringvirkningene oppstår i svært forskjellige næringer, den aller største er nok brønnbåtnæringen som har hatt en formidabel vekst de senere årene. Norsk skipsdesign, norsk teknologi og norsk utstyrsnæring er store leverandører til denne hurtig voksende næringen.
Men ringvirkningene er så uendelig mye større, de senere årene har vi sett en rekke kompetansemiljøer fra olje og gassnæringen engasjere seg kraftig i utvikling av ny oppdrettsteknologi.
Lokale elektrikerfirma, rørleggerfirma, bygg og anleggs entreprenører er andre som er sterkt avhengige av næringen.
Elektrifisering av næringen har gitt store utviklingsmuligheter for batteriprodusenter og engineeringsbedrifter.
Lokalt reiseliv langs hele kysten nyter godt av alle prosjektene i næringen som krever tilreisende montører fra leverandørindustrien i tillegg til å huse næringens utstrakte kurs og møteaktivitet.
Det hevdes ofte at ingen har det så travelt som en fersk oppdrettslaks. Det kan stemme. Men samtidig som laksen har det travelt, sørger den for mye på sin vei. For vi kan også si: Ingen skaper så store ringvirkninger i lokalsamfunnet som en oppdrettslaks. For hver oppdrettsmerd, settefiskanlegg og slakteri som bygges, trengs det entreprenører, fagarbeidere og leverandører. Og de beste av disse fins gjerne lokalt. Eller nasjonalt. Vi har ikke bare utviklet en havbruksnæring i verdensklasse. Norsk sjømat har bidratt til å utvikle en leverandørnæring som har minst like stort potensial. Lykkes vi med teknologiutviklingen, kan Norge virkelig stå foran noen virkelig store kapitler i kjølvannet av oppdrettsnæringen.
DET ER MYE snakk om tall. Men disse ringvirkningene og tallene er først og fremst mennesker.
Det er røkteren som flyttet heim til bygda for å kunne jobbe på havet, men være nær familien. Det er ingeniøren som utvikler undervannsteknologi for overvåking. Det er elektrikeren som har gått fra to til sju ansatte takket være sjømatnæringen. Og det er kompetente ansatte fra hele verden på våre egne slakterier. Ja, du kan få jobb i denne næringen uten høyere utdanning. Men det er ingen grunn til å snakke ned disse arbeidsplassene. Kompetansen de bygger – den er uvurderlig for havbruksnæringen.
Arbeidsplassene deres er i dag uten tvil de mest lønnsomme vi har. Verdiskapingen per sysselsatt i sjømatnæringen er 64 prosent høyere enn øvrig norsk næringsliv utenom olje og gass.
Sjømatnæringens andel av fastlands-Norges BNP er blitt nesten firedoblet side 2004.
Vi kan ikke alene fylle tomrommet etter olje og gass. Men det er få andre som kan ta like mye av det.
Ambisjonene om å gå lengre er absolutt til stede. Bransjeorganisasjonen Sjømat Norges visjoner om et blått taktskifte satte for noen år siden et mål om 150.000 arbeidsplasser, en verdiskaping på 200 milliarder kroner og 60 milliarder kroner i skatteinntekter i 2030. Vi er absolutt på vei, men den enorme økningen i skattebyrden, som kom som et gigantisk sjokk for over mnd. siden, vil disse ambisjonene være umulig.
Havbruk er i dag blitt en næring som gir lys og folk i langs kysten. Ingen andre næringer har større betydning for sysselsetting i distriktene, ifølge den nevnte ringvirkningsanalysen for Menon. Dette er en kapitalintensiv næring. Ja, lønnsomheten har vært god den siste tida. Investeringstakten har vært enda større. Og det er en næring som henger sammen i et tett økosystem. Tar vi ut kapitalen for å investere videre, er det ikke lønnsomheten på kort sikt som rammes. Kanskje tvert imot.
De store selskapene vil også klare seg best.
De som uten tvil rammes mest, er alle de små selskapene. Og den samme innovasjonen som skapte norsk havbruksnæring for 60 år siden. Bransjen er i dag avhengig av hverandre. Mowi slakter laks for flere av de små, uavhengige selskapene. De trenger våre slakterier. Vi blir bedre av deres fisk. Mange samarbeider om brønnbåter. Noen selskaper har gått sammen om å selge fisken. På teknologiutvikling er vi alle i samme båt. Gode ideer kan komme fra de små. Men hele bransjen er avhengig av at de store går foran, med kapital og muskler som kan drive innovasjon fremover.
Derfor er dette heller ikke en kamp mellom store og små. Vi er konkurrenter som konkurrerer på det vi skal. Men også del av en bransje som har ett felles mål: Å vokse videre, på en sunn og bærekraftig måte. Slik kan vi skape enda flere arbeidsplasser langs kysten. Og bidra enda mer til fellesskapet.
