– Folk går gjerne for det trygge og det billige.

Som teknologileverandør har administrerende direktør Bengt-Olav Berntsen i trønderske HAF Power Solutions merket seg at kompetansen hos kunder og rederier kan bli en flaskehals i seg selv. Høyteknologiske og innovative løsninger taper til fordel for rimeligere og velkjente produkter.

Nødvendig og drivende innovasjon stopper med andre ord på mangelfull innsikt i teknologi, slik Berntsen ser det.

Omstillingsevnen

Elektroentreprenøren Acel eier 80 prosent i HAF Power Solutions, gjennom et oppkjøp fra Høglund Marine Service i april 2022. Samarbeidet med Høglund Marine Service strekker seg imidlertid tilbake til 1990, og videre til 2019, da de sammen etablerte HAF Power Solutions.

Nylig stod HAF Power Solutions sentralt i prosjektet med å hybridifisere Torghatten Nord-ferjen «Malangen» på rekordraske to måneder. Prosjektet viste med all tydelighet hvor effektivt lokale, norske samarbeid kan være, slik også Berntsen fortalte Kystens Næringsliv den gangen.

Berntsen trakk også fram ukrainsk omstillingsevne som bilde på hvordan tungrodde, hierarkiske systemer kan utkonkurreres. Men det haster, fortalte han senere.

– I dag har vi en rekke skipsdesignere, men forholdsvis få verft igjen. Hvis samarbeidet over bordet innebærer at man må reise jorden rundt, legger det en naturlig demper på kreativiteten.

Høy kompetanse i leverandørindustrien må matches med kvalifiserte kjøpere. Foto: Illustrasjonsfoto Ketil Svendsen

Fem år «tapt» på sjøen

Både sosiale forhold og arbeidsvilkår var blant flere tema i Menon Economics' rapport «Utredning av det EØS-rettslige handlingsrommet for å stille kvalitetskrav i anskaffelser av fartøy», utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet.

I rapporten trekkes imidlertid også fram norsk innovasjon og spisskompetanse fram som, om ikke unike, så i hvert fall innarbeidede konkurransefordeler for en fremoverlent norsk leverandørindustri.

Det er et tveegget sverd, tror Berntsen.

– De som bestiller er gjerne de som har gått på land etter fem eller ti år på sjøen. Da er de gjerne fem år bakpå i forhold til den teknologiske utviklingen som har skjedd på land. Fem år bak i dag er langt mer kritisk enn det var for ti år siden, mener han – med henvisning til en økende grad av innovasjon i leverandørindustrien.

I maritim industri og blant sjøfolk er syklusen med en teknologijobb på land etter år på sjøen velkjent. Det garanterer imidlertid ikke at alle går på land med et oppdatert bilde av det som har skjedd siden man satt på skolebenken.

Lavere lønn, lavere kompetanse

I dag er mange av ingeniørene som tidligere jobbet i oljen på full fart inn i nettopp maritim bransje. Om ikke kjøperne er oppdatert og risikovillige, vil innovasjonsgraden være til liten nytte.

Den virkningen blir forsterket av lønnsnivået hos leverandør og kunde. I maritim næring er det nemlig ofte tilstedeværelsen av nettopp ingeniører som trekker opp lønnsnivået.

– Bestillersiden har kanskje lavere kompetanse, og tilbyr tilsvarende lavere lønn enn leverandørindustrien. Selv må vi gjerne ta en tradeoff mot oppfatningen i bransjen om at ting blir for nytt, og kanskje for usikkert.

Det gjør at et rederi eller en annen kunde blir mindre attraktiv for høyt kvalifiserte søkere. Samtidig blir norske sjøfolk stadig eldre.

– De seiler i 10 til 12 år. Så går de over i andre stillinger. Litt av problemet er at mange av de aktuelle sjøfolkene nærmer seg 60. Vi har egentlig et problem i begge ender, sier Torunn Lied Giske i Maritim opplæring til Kystens Næringsliv.

Norske skipsverft har unike fordeler, mener Berntsen. Foto: Illustrasjonsfoto

Ett av flere tapte anbud

Når det gjelder sosiale forhold og arbeidsvilkår, som Menon-rapporten også tar for seg, peker Berntsen på det offentlig anbudet på Havforskningsinstituttets kystforskningsfartøy, der oppdraget gikk til et nederlandsk verft, som et «skrekkeksempel».

– Selv ikke med offentlig korona-støtte var det mulig for noe norsk verft å matche utenlandske verft som ikke trenger å forholde seg til annet enn sine egne HMS-krav, sier han.

– I Norge har vi en god sosial profil. Det gjør at selv om vi leier inn arbeidskraft fra utlandet, så har de norske vilkår og norsk lønn.

Han er kritisk til at det hittil ikke har vært mulig å stille de samme krav til utenlandske leverandører som myndighetene setter til norske verft og norske leverandører.

Berntsen er tydelig på at fraværet av krav er en utilbørlig vridning for norsk industri, selv om andre land har lavere levenivå og annet syn på arbeidsrettigheter.

– Det må kunne settes krav til sosial profil og verdier uten at EU sitt konkurransetilsyn setter foten ned.

Blindveiene

At en leverandør er kvalifisert på bakgrunn av de tekniske kravene alene, er en blindvei, mener han.

– Når du vurderer kun etter det, blir pris eneste kriterium.

En annen blindvei er, slik Berntsen ser det, et krav om norskspråklig kommunikasjon.

– Selv holder vi alt på engelsk. For oss er det en måte å sikre konkurransekraft på, og gjør at vi kan gjenbruke alt vi gjør også mot en utenlandsk oppdragsgiver. Å måtte bruke tolk kan ikke være godt for noe.

Da har HAF-sjefen langt større tro på at offentlige anskaffelser kan sette krav til lokal ettermarkedsservice.

– Lokal forankring er jo også viktig for næringen. Se på Brødrene Aa i Hyen, det er eksistensgrunnlaget ikke bare for bygden, men også næringene rundt.

Arbeidsvilkår og krav til fagopplæring er andre momenter som faller i god jord hos Berntsen.

– Der er Norge allerede langt fremme, sammen med enkelt andre europeiske land. Det må være mulig å stille den typen krav i forbindelse med offentlige anskaffelser.