– Det er i utgangspunktet ikke tillatt å stille krav om bruk av norske selskaper som eneste alternativ i offentlige anskaffelser. Men det finnes løsninger for dem som vil prøve, sier advokat Trine Lise Fromreide hos Simonsen Vogt Wiig til Kystens Næringsliv.
Men først litt om bakgrunnen for denne saken. Da skal vi over til en mann som hisset seg bra opp nylig:
Det ble mye støy rundt denne saken:
Geir Bjørkely er styreleder i Maritime bransjeforening. Han ble kraftig irritert på grunn av at offentlige anbud ofte går til utlandet. Bjørkely hisset seg opp etter at denne kontrakten med Fjord1 ble offentliggjort.
Bjørkeli mener det er horribelt at norske verft ikke får byggekontraktene på ferjene.
– Jeg mener det er håpløst at Statens vegvesen stiller langt strengere krav til seg selv når det gjelder HMS og arbeidsforhold, enn til dem som vinner et anbud. Med det mener jeg at etter all sannsynlighet vil byggingen av de nye helelektriske ferjene på Oppedal-Lavik-sambandet bygges i Tyrkia, eller andre land utenfor EU, sier han til Kystens Næringsliv.
Offentlige kan få unntak
Å sette store kontrakter ut på anbud er ingen enkel affære. Uansett om man er offentlig aktør, militær eller privat.
Advokat Fromreide understreker at for eksempel Forsvaret kan sette ut militære fartøy ut på anbud, kun i Norge, dersom det verner om nasjonale vesentlige sikkerhetsinteresser.
– Det er i utgangspunktet ikke tillatt å stille krav om bruk av norske selskaper som eneste alternativ i offentlige anskaffelser, sier Fromreide.
Les også: Vi vil bygge krigsskip, sier leder for Norske skipsverft
Men det finnes unntak:
– Dersom en skal sette krav til nasjonalitet må det være hjemlet i anskaffelsesregelverket. Her er det bare snevre unntak som for eksempel i enkelte forsvarsanskaffelser.
Les mer om Vard som vil bygge norske krigsskip
Men hva med norske rederier for eksempel. Kan de gjøre det samme?
– I anskaffelsesregelverket, som følger EØS-avtalen og anskaffelsesdirektiver, står prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av leverandører fra andre EØS-land sentralt. Likebehandlingsprinsippet og ikke-diskriminering innebærer at det ikke er adgang til å stille krav om nasjonal tilhørighet som eneste kriterium for deltakelse eller tildeling av en kontrakt.
– Prinsippet skal sikre at leverandører fra andre EØS-land skal ha lik mulighet til å konkurrere på like vilkår som nasjonale leverandører, sier hun.
Geir Bjørkeli sa også i denne saken at i anbudet bør det legges inn krav som utenlandske verft ikke kan matche.
Finnes løsninger
Det som kan være en mulighet som er fullt lovlig, mener advokat Fromreide, er å stille krav og kriterier knyttet til gjennomføring av anskaffelsen, som indirekte kan favorisere virksomheter med en sterk tilknytning til Norge uten å bryte prinsippene.
-Det kan for eksempel være krav knyttet til materialer tilgjengelig i Norge, levering i Norge, kvalitet, miljø, eller liknende. Dette forutsetter at kravene eller kriteriene ikke diskriminerer leverandører fra andre EØS-land, og for øvrig er i samsvar med anskaffelsesregelverket.
Kjenner du til eksempler der noen har prøvd å legge inn en slik klausul?
-Nei, det kjenner jeg ikke til.
Har dere opp gjennom årene blitt kontaktet av selskaper og kommuner som ønsker å legge inn en norsk klausul i sine anbud?
– Ja det hender at enkelte kunne tenke seg å begrense tilbudsgivere til lokale leverandører for å støtte det lokale næringsliv.
